ER DET AMERIKA VI SER DER BORTE…….

Sendt Fædrelandsvennen. Ikke inntatt.

Stadig blir budskapet klarere,……….et nytt samfunn er mulig. Formelen er funnet, – formelen for den nye måten å løse de store utfordringene på, det være seg skole, eldreomsorg sykehus, kultur eller vei og jernbane.  All den gamle politikkens møysommeligheten  har hatt si tid.

Nå skal svingene kuttes. Løsningen er at private skal overta, og at folk skal venne seg til konkurranse. Den skandinaviske samarbeidsmodellen – som visstnok syr puter under armene på folk, -  den skal avløses av en ny konkurransekapitalisme. Dette spennende nye samfunnet som lokker vinnerne med plass på øverste hylle. Ja, ikke bare vinnerne, – i dette samfunnet lokkes det nå med plass til alle på øverste hylle.

Og Frp har jo ikke direkte sagt det, men nå blir det jo tydeligere og tydeligere. Frp vil lage et lite Amerika her nord. Det er “over der” de gjør ting slik Siv Jensen skisserer.  Skattenivået er lavt. Ingen formueskatt. Private driver skolene, i alle fall de gode. Private driver sykehjem og eldreomsorg, for anstendige mennesker. For mange andre, eller fattigfolk, finnes det kommunale tilbud. Sykehus så flotte at det bare overgås av Hollywoods glitter og lys,- gir de som har råd til det lille ekstra, alt hva moderne teknologi og legevitenskap kan frembringe. De andre får den offentlige kvaliteten, – den som stadig mangler leger, penger og ellers litt av hvert. Og så er det visstnok 50 millioner mennesker i dette rike landet som flyter av melk og honning, – 50 millioner som får greie seg med minimum av minimum på de offentlige legevaktane. Her må du visstnok kunne innstille deg på å tilbringe natta på gulvet om nødvendig. Og her tipper jeg det er lite sponsing å hente. Det måtte være litt samarbeid med en lokal suppestasjon.  Og pengene de kunne ha trengt gis med jevne mellomrom i skattelette til millionærer og milliardærer, som alltid trenger mer for å holde hjulene i gang, slik at folk har noe å leve av.(?)

Men det er altså denne samfunnsmodellen det nå lokkes med. I Frps beskrivelser har vi til nå bare sett solsida, eller hvordan dette samfunnet ser ut på øverste hylle. Og det er lite som tyder på at Siv har tenkt å gi oss innblikk i livet på hylle 2 og 3. Men de som lurer kan jo bare ta en kikk på USA.

Så sjøl om Siv ikke sier at det er “Amerika” som skinner i det betagende lyset der fremme, så er det likevel mye som tyder på at det er det folk får om de slipper Frp til.

ERIK SOLHEIM, SNU I NICARAGUSAKEN !

Erik Solheim har bestemt at Norge ikke lenger skal gi u-hjelp direkte til regjeringa i Nicaragua. Bakgrunnen er at det er reist kritikk av menneskerettene, domstolene og korrupsjonsbekjempelsen i landet de siste årene, fra giverlandsgruppa The Budget Support Group. Denne kritikken blei i utgangspunktet reist av Bush-regjeringa har jeg forstått. Og – så har – ikke uventa – det ene landet i gruppa etter det andre, slutta opp om kritikken, først Fredrik Reinfeldts Sverige, så Tyskland, deretter Storbritania….og etterhvert EU, og så Norge.

Og det kan sjølsagt være at det er noe i kritikken,  sjøl om regjeringa i Managua avviser den, og mener det heile er et politisk spill iscenesatt  av USA. Og du skal jo ikke sjekke saken så veldig nøye, før du ser at der finnes ganske så forskjellige vurderinger av saken.   Og,så er det vel også sånn at når store aktører som Verdensbanken og den Inter-Amerikanske Utviklingsbanken “liksom” er inne som et slags nøytrale fagdommere, da skal en sosialistisk president – om han er blitt aldri så rund i kantene – passe seg vel.

Jeg regner med at  adrenalinnivået var rimelig høyt hos folka i det hvite hus da Daniel Ortega og “de reviderte” Sandinistene flytta inn i regjeringskontorene i Managua igjen i 2006. Det må vel ha vært som å oppleve hevnlystne spøkelser på høylys dag.

Og sånn sett har jo Sandinistene levert. Først har vi den kritiske språkbruken mot USAs politikk fra Daniel Ortega,- og så samarbeidet som de har inngått med den Latin-Amerikanske venstresida. Og, i tillegg til det, – med enda sterkere effekt, – kritikken fra FNs hovedforsamlings, som nå har hatt den gamle Sandinisten og presten Miguel Brockman som president. Her har kritikken fått en heilt annen, ja reint ut sagt voldsom tyngde. Og kritikken retter seg først og fremst mot stormaktenes og vestens mamktmisbruk i og utenfor FN.

Og USA har gitt tydelig uttrykk for at de misliker dette meget sterkt.

Og jeg lurer jo på hvillket fattig u-land i Latin-Amerika du kan legge under lupa under slike forhold – og frikjenne.  Se hva Riksrevisjonen her hjemme finner under normale forhold……………..Og jeg glemmer ikke de “bevisene” de samme Bush-folkene  la frem for FN før de gikk til krig mot Irak.

Spillet om utenlandshjelpa er også blitt en del av den politiske kampen fra den konservative opposisjonens side i Nicaragua. De har vært blant de ivrigste til å kreve slutt på hjelpa. (?)

Og det er vel ingen som er i tvil  om at USA arbeider tett sammen med den nicaruanske høyresida, – og med alle midler,  - for å få kasta Sandinistene.  Noe USA heller  ikke la skjul på før det siste Presidentvalget,  - nemlig at dersom folket valgte en sosialistisk president så ville det kunne gå ut over bistanden.

Jeg forstår  jo hva Erik Solheim mener når han i Klassekampen sier at det ikke gir noen mening å stå alene……….!  Og jeg skjønner at det ofte er snakk om å finne brukbare balanseganger. Men jeg misliker sterkt valget hans i denne saken.

Det nidkjære politiske bokholderiet USA og Vesten  noen ganger bedriver overfor land og regjeringer de ikke liker, – denne måten å ydmyke fattige land på.- det mener jeg at vi ikke skal vi være med på.

Daniel Ortegas kommentar til kritikken var da  også ganske tydelig: “vi gjør ikke som yankien ønsker;  yankien ønsket  en som hadde stjålet penger fra folket som ordfører i Managua (Eduardo Montealegre), og folket valgte Alexis Arguello”.

SPILLET OM POLITISK TV-REKLAME.

Høyre og Frp har den siste tida forsøkt å fortelle oss at Norge bryter menneskerettighetene. Bakgrunnen er en dom i Haag der Pensjonistpartiet vant frem med at de hadde lov til å vise politiske TV-reklame. Begrunnelsen fra Domstolens side var at Pnp ellers ikke ville komme til orde i de vanlige media.

Vi som ser noe på politiske debatter på TV vet jo at det er rett at småpartier ikke slipper til. Det er jo de samme debattantene  som går igjen,- og det er jo “kryss i taket” om Miljøpartiet eller Pensjonistpartiet f.eks. slipper til.

Men Høyre og Frp har derfor greid å trekke den forunderlige konklusjon av dette, at også de bør få anledning til å vise  politisk TV-reklame. De sitter klar med filmene. Og de har satt en advokat på saken, sier de.

Jeg er ingen spesielt lovkyndig person, men jeg kan jo lese innenatt da. Og den advokaten kommer til å bli sittende lenge

Ettersom Giske tok det til etteretning, at småpartier som Pnp ikke kommer tilstrekkelig til orde i media, – så fikk han og regjeringa endra NRK-plakaten, slik at det skulle være et ansvar for NRK å slippe alle til. Noe som burde være sjølsagt med en allmenkringkaster. Og det er på ingen måte noe uvanlige “retningslinjer” for allmenkringkastere at de må sørge for å slippe til heile bredden i det politiske spekteret.

Men Kringkastingssjefen lot seg presse såpass av den politiske støyen fra høyresida, at han ikke greide å manne seg opp til å si klart og forståelig at småpartier nå skulle bli hørt i allmenkringkasteren vår. Jeg hadde den udelte fornøyelse å høre ham. Det var bare pinlig. Takk (Gud) for at vi har Trond Giske som ikke lar seg vippe av pinnen av slik tåketale og slik støy. Så nå har altså Frikanalen fått 10 millioner, slik at at småpartiene slipper til der i alle fall, sjøl om Kringkastingssjefen ikke finner det journalistisk interessant nok å dekke “slikt” i NRK.

At betalt TV-reklame nå er blitt en kampsak for de 2 høyrepartiene er jo ganske avslørende da. At den som kan stille på beina flest millioner, skal få en stor ekstrafordel i valgene, – det er i alle fall ikke noe demokratiet er tjent med. Og erfaringene fra andre land forteller oss dessuten at dette gir lobbygrupper urimelig stor innflytelse. Om noen lurer på hva jeg mener, så kan de kikke litt på hvordan de pengesterke organisasjonene for legemiddelindustrien, turer frem på amerikanske TV-skjermer. En parodi på demokrati spør du meg.

FANGEBEHANDLING OG MENNESKERETTIGHETER I USA

I USA er det nå 750 fanger pr. 100.000 innbyggere.  70 prosent av dem er ikke-hvite. En overveiende del av dem er fattige.              

Seriøse kommentatorer kaller dette et rase-og  klasse overgrep.

Antall innsatte i Norske fengsler er 59 pr. 100.000. Altså 1/13 – en trettendedel. Og verdensgjennomsnittet er på 1/5 av USAs.

Mange av de amerikanske fengslene er overfylte. I California er de statlige fengslene bygd for 83.000 fanger. Antall innsatte er 170.000. I mange amerikanske stater  er fengslene dessuten privatisert. Det er snart ikke den ting det ikke går an å tjene penger på i USA. Og også helsetilbudet i fengslene er det nå anledning til å privatisere eller “ outsource”. Effekten er sjølsagt minimalisering av helsetilbudet.

Volden i fengslene er et kapitel for seg sjøl. Voldelige gjengsystemer med overgrep er en gjenganger i Amnesty Internationals sider om USA.  20 prosent  av de innsatte er blitt seksuelt antastet fra medfanger eller voktere, – og 7 prosent av fangene rapporterer at de er blitt voldtatt i fengsel. Slik er overgrepene privatisert og ansvaret pulverisert.

Om myndighetene  i USA skulle få et annet syn på disse menneskenes rett til et menneskeverdig liv, så møter de motstand fra private fengselseiere og deres lobbyister, og fra utkantkommuner som har lukrative arbeidsplasser.  4,3 prosent av arbeidsstyrken i USA er nå ansatt eller innsatt. Som en hyggelig ekstragevinst registrerer mange små utkantkommuner at når fangebefolkningen telles med – de regnes som boende -  blir kommunen viktigere ved valg,- samtidig som de ikke blir plagd av de innsattes valgdeltagelse,- de er nemlig fratatt stemmeretten.

Lyspunktet – for noen – er at den økonomiske krisa har ført til debatt om man bør redusere antall henrettelser, ettersom de er dyre. Det er ikke bare giftsprøyta,- men heile systemet med appellmuligheter etc. som koster dyrt.

En ny undersøkelse fra California viser at statens utgifter til fengselsvesenet har vokst med 50 prosent det siste tiåret, og er nå 10 prosent av statens utgifter, det samme som brukes på høyere utdanning. Kostnaden kan øke med 8 milliarder dollar dersom California blir pålagt å følge et Federalt forslag om å bringe de håpløst dårlig helsetjenestene i fengslene opp til nasjonal standard.

KONKLUSJON

Dette systemet er umenneskelig og brutalt. Men, dersom man lager et samfunn hvor du er din egen lykkes smed, hvor det er din egen skyld om du taper, hvor alle er alles konkurrent, og hvor høk er over høk,- da gjør det sannsynligvis noe med forholdet mennesker i mellom og mellom enkeltmennesker og samfunnet. 

Kanskje fengselsystemet er et av de områdene hvor det amerikanske konkurranseorienterte markedssystemet får den tydeligste strykkarakteren. 

 

PAKISTAN – OG VÅR VENNS DIKTATOR

(sendt Fædrelandsvennen 7.nov. Ikke inntatt! Til tross for purring)                                  

Medias dekning av demonstrasjonene og voldsomhetene i Burma, viser at aviser, TV og sågar moderne mobiltelefoner, kan spille en viktig rolle i kamp mot undertrykkende generaler. Det blei lagt press på generalene, men nesten vel så viktig, det blei lagt press på de som gjør det mulig for diktatorene å overleve.                          

I saken om Burma dreier det seg om mange land, men også Kina som er Burmas viktigst handelspartner. Sterke krefter ivra sågar for å boykotte OL i Beijing.            

Så kommer diktaturet til general Musharraf i Pakistan, og så kommer unntakstilstanden. Bildene av politikere og dommere som fengsles, politifolk som slår demonstranter med køllene sine, – ruller ikke over skjermene dag etter dag, og pryder heller ikke forsidene. Kritikken av generalen er sterk nok, men sporadisk og litt laid-back.                                                                                                                       Onde tunger antyder at det kan skyldes at alle vet på hvems nåde denne generalen sitter, hvor han får sine militære krefter og sine våpen fra. Visstnok 55 milliarder på 3 år, det meste i militær bistand.                                                                                        

Onde tunger antyder også at makta i medieverdenen internasjonalt er slik fordelt at når USA ikke ser seg tjent med å slippe løs de kritiske kreftene, det halsende kobbelet av pressebyråer, tabloider og organisajoner, ja da holder kritikken seg innenfor rimelighetens grenser .                                                                                          

Og denne gang er det heller ingen som kommer på tanken om å demonstrere mot bakmennene som holder liv i diktaturet. Sjøl om adressen burde være kjent.                

Den er Washington, USA.

Kriminalitet, bl.a i USA.

NOEN SMÅ BETRAKTNINGER OM KRIMINALITET I NOEN LAND.

I en oversikt i den engelske avisen The Guardian rett før påske fortelles det at anntall innsatte i danske fengsler er 77 pr.100.000 innbyggere. I England er det 124, altså nesten dobbelt så mange. Og i USA er det 850, altså litt over 10 ganger så mange som i Danmark. Tro det eller ei.

Noen ganger når det foretas sammenlikninger mellom land i Skandinavia og land i andre deler av verden, kan det være interessant å ta med seg slike opplysninger. De forteller fryktelig mye om et samfunn, om motsetninger mellom folkegrupper, sosiale lag og klasser. For ikke å snakke om undertrykkelse, maktapparat og hjelpeløshet. Artikkelen i The Guardian nevnte også at det i USA var like mange svarte i fengsel som under utdanning.

Jeg hadde nettopp en liten samtale om kriminalitet med en drosjesjåfør i sør-England. Han var spesielt imponert, sa han, over den klare og tydelige og tøffe behandlinga av kriminelle i USA. I England var det for mye lefling mente han. Ja mon det…..
Jeg har jo i noen forbindelser sett reportasjer og filmer fra amerikanske fengsler. Amnesty pleier også å ha med seg noen sider om disse. Her er ikke mye lefling. Om ikke akkurat vold og undertrykkelse er den uttalte målsettinga i fangebehandlinga i USA, så spiller det i alle fall en sentral rolle i fengslenes hverdag. Kanskje først og fremst fordi det gis så fritt spillerom for brutale fengselseiere, fangevoktere og også medfanger. Slik sett har man delegert volden litt rundt omkring. Resultatet er likevel skremmende nok.

Å lage ris til egen bak het det før i tida når man gjorde noe som likevel ramma en sjøl. Det spørs om det ikke er det et samfunn som det amerikanske gjør. Hvor store indre motsetninger kan et samfunn leve med uten å ta skade på sin sjel??

I sin biografi over Gjest Bårdsen (1791 – 1849) skriver Erling Gelsvik et sted – tatt etter hukommelsen – at det på slutten av 1700-tallet var en paragraf i loven som gjorde det mulig å idømme vinningsforbrytere livstidsdom etter 3 dommer. Men på begynnelsen av 1800-tallet var det blitt slik at dette stred så sterkt mot folks rettferdighetssans, at paragrafen blei oppheva.

Jeg burde kanskje ha sjekka det, men det får utestå til siden ei gang. Men jeg mener å huske at noen amerikanske stater fremdeles ikke har utvikla en slik rettferdighetssans ennå.

11.4.07

UTENRIKSPOLITISK (U)ENIGHET

“VI ER IKKE TJENT MED EN FASADE AV ENIGHET”

Den siste tida har vi hatt tilløp til en åpen debatt om utenrikspolitikk her i landet. Det gjelder Norges rolle i krigen i Afghanistan, krigen i Irak, forholdet til Hamas, og også om de nye norske initiativene i Latin Amerika. Ja det stilles til og med forsiktige spørsmålstegn ved vår tradisjonelle USA-lojalitet. Kjøpet av amerikanskproduserte krigsfly er f.eks. heller ikke heilt selvfølgelig lenger.

Debatten har vært så åpen at engstelsen nå begynner å bre seg hos opposisjonen i Stortinget. Men Venstreleder Lars Sponheim er påpasselig på banen, og har tatt saken opp i Stortinget, – han er bekymra for utviklinga, – synes det har gått vel langt nå. Han mener vi må tilbake til den gode gamle konsensus, som det kalles,- altså en slags stilltiende enighet.

Denne “enigheten” har vi hatt i nesten 60 år nå. Vi er noen som har syntes den har vært kvelende, og til sine tider udemokratisk. Men det er ikke vanskelig å forstå at situasjonen har vært behagelig for de som har hatt Nato og USA som sine grunnpillarer. Den har fungert som en effektiv knebling og stigmatisering av kritiske synspunkter. Men at vi trenger en åpnere debatt ser vi tydelig i saken om styrker til Afghanistan, hvor godt over 50 prosent av folket har vært mot å sende flere soldater, i følge meningsmålinger. Alle de store avisene derimot har lagt for dagen en skremmende uniformering, med sine rop om lojalitet. Bare gjennom leserinnlegg og små nisjeaviser har det vært mulig å komme til orde for de som har vært motstandere av “enigheten”.

Vi får bare prise oss lykkelige for at det ikke lenger er Jan Petersen, Kristin Krohn Devold og Lars Sponheim som legger premissene for den utenrikspolitiske debatten. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har fornuftig nok tatt avstand fra Sponheims utspill. Vi er ikke tjent med en fasade av enighet, sier han.

Høyres gamle slagord om “et åpnere samfunn”, som først og fremst dreide seg om butikker og kontorer,- har gjennom Gahr Støres betimelige kritikk av Sponheim fått nytt innhold og ny mening.