SLIPP CUBANERNE FRI, GAHR STØRE !

 

Den amerikanske blokaden av Cuba fordømmes nå av en samla verden. I FNs hovedforsamling var det nå i år bare USA og Israel som stemte mot resolusjonen som fordømte blokaden.

Blokaden, som nå har vart i over 50 år, er økonomisk, vitenskaplig, kulturell, sosial og politisk. På alle felt har USA sørga for å isolere Cuba. Og etterhvert som Cubanerne har greid å lage hull i blokaden og finne nye samarbeidspartnere, har USA stramma inn, og forfulgt Cubanske virksomheter kloden rundt.

Skadevirkningen på det Cubanske samfunnet er enorme. En sak er de økonomiske skadene som er bergna til over 500 milliarder norske kroner, – for et fattig land.  En annen sak er avstenging fra det fremste i moderne teknologi f.eks innenfor medisin, fra vitenskaplig forskning og konferanser, fra et kulturelt marked. Mangelen på medisiner og moderne medisinsk utstyr er påtakelig. Mennesker dør på Cuba p.g.a. blokaden

Men det aller verste er kanskje likevel skadevirkningene på det sosiale samfunn på Cuba. Dette har bl.a. Amnesty Internasjonal påpekt flere ganger. Blokaden og den amerikanske fiendtligheten har umuliggjort ei naturlig sosial utvikling, ei naturlig utvikling av sosiale institusjoner, av demokrati og debatt.

Har du et truende rovdyr like utenfor stuedøra vil det fremme vaktsomhet og kontroll mer enn samtale, åpenhet og dialog.

Norge bør heve stemmen sin mot urett og overgrep. Det er ikke nok å avlevere en stemme hvert år i FN. Snakk til dem. Snakk til de som har ansvaret. Ta det opp med Fredsprisvinneren som nettopp har gått inn for å forlenge denne ulovlige og ødeleggende blokaden.

Vi har ei rødgrønn regjering som skal være den mest radikale i Europa. Men hvor er evnen og viljen til å kritisere USA, til å tale USA “midt i mot” ?

Hvor høy er stemmen din når USA er overgriperen, Gahr Støre ?

- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – — – - – - – — – - — – - – -

Sendt Dagsavisen fredag 30.10

Avslått 2.11

Men jeg sender likevel en liten henvendelse til avisens debattredaktør:

“Kjære Ivar

Jeg skal ikke legge meg opp i jobben din, og jeg skal heller ikke komme trekkende med ytringsfrihet. Men dette lille innlegget er litt fikst og annerledes. De fleste har jo fått med seg masse negativt om Cuba. Sånn sett er denne litt overaskende. Tenk at det er noen som synes det er negativt at USA plager livet av Cuba.

Ellers kan jeg opplyse at jeg har slutta å kjøpe Dagbladet på lørdager. Nå kjøper jeg Dagsavisen.

hilsen Odd Hansen

___________________

EN BANANPOLITIKER og “UNGE” HØYRE

Noen av oss har registrert at den cubanske ambassadøren i Norge, Rogerio Santana, har kalt høyrepolitikeren Jan Tore Sanner  “et innsekt og en bananpolitiker”.  Den direkte bakgrunnen var en henvendelse fra Sanner om sultestreikende menneskeretteaktivister på Cuba. Dette fikk ambasadøren – som ellers er en rolig og hyggelig fyr – til å tenne, og kalle disse aktivistene for “leiesoldater for USA”.

Han benytta samtidig anledninga til å skjelle ut Sanner for de kontakter Høyre har etablert med Miami-cubaner miljøet,- og å spørre om hvor mange brev Høyre har sendt til USA om fangene på Guantonamobasen på Cuba.

Og ambassadørens sinne er på mange måter forståelig. Deler av det eksilcubanske miljøet som det norske Høyre og Unge Høyre har begynt å frekventere har ei stygg historie. Fra disse miljøet er det skapt så mye hatkampanjer og revansjistretorikk mot Cuba at mange av de sabotasjeaksjoner, drap og drapsforsøk som er utført mot Cuba og cubanere omkring i verden, blir svært så logiske følger.

Unge Høyre har tatt oppgaven som løpegutter for de erkereaksjonære eksilmiljøet i Miami alvorlig. Jeg for min del har ikke hatt noe kontakt med Unge-Høyre folk på mange år. Jeg husker dem med små stripete jakkeflagg som skulle vise støtte til diktatoren Ky i Sør-Vietnam og amerikanernes brutale krig der. Seinere dukka de opp som forsvarere av Apartheid i Sør- Afrika, og så vidt jeg husker også halvfascisten Salazar i Portugal.

Nå bruker de nettsidene sine til å forsøke å reinvaske det Batistadiktaturet som blei kasta i 1959 på Cuba. Logikken er jo at jo mer rosenrødt det gamle regimet kan fremstilles, jo mer meningsløs og forfeila blir den cubanske revolusjonen.

Og det er jo forøvrig slik at her er store penger ute og går for slike prosjekter.  Bush fikk satt av 80 millioner dollar for 3 – 4 år siden til alle som ville være med på dette. Og det skal visstnok ha kommet endel påplusninger senere.

Det er godt å se at Unge-Høyre fortsatt er der hvor de pleier, hos den ytterste, mørkeblå reaksjonen.

MENNESKERETTIGHETER OG MEDIER I USA – OG LATIN-AMERIKA .

 Om å sette dagsorden.

EL SALVADOR.                                                                                           

Venstresida vant valget i El Salvador i mars. Slik fikk endelig geriljabevegelsen FMLN den politiske makta mange år etter at de la ned våpnene i 1992, og valgte å fortsette kampen på den politiske arenaen. Makta har i mellomtida ligget hos det konservative partiet ARENA. Det har vært kjent for sine tette kontakter til dødsskvadroner, som jevnlig har rydda vekk fagforeningsfolk, studentaktivister ,- og for ikke å forglemme biskop Romero, som var et fyrtårn i kampen for de fattige og undertrykte.

Denne regjeringa var likevel støtta av USA, som i stedet for å aktivt  bekjempe menneskerettighetsbruddene har gitt millioner av dollar i støtte til regimet. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.

COLUMBIA                                                                                                                  

Noe av den samme fortellinga kan man fortelle om Columbia, – det landet i Latin-Amerika som har rekord i anntall barn som ikke får utdanning. Det landet i Latin-Amerika hvor det er farligst å være fagforeningsleder eller venstreorientert studentleder-eller politiker.  Samrøret mellom det konservative regjeringspartiet ARENA og paramilitære styrker avsløres jevnlig. Det fører ikke til noen mediestorm eller handelsblokade eller menneskerettighets-kommisjoner i FN. Snarere tvert om. Støtten fra USA er like stor.

Siden år  2000 har Columbia mottatt 6 milliarder dollar i støtte,- mest i militærhjelp. Og militærhjelpen gjør det også mulig for landet å føre en krigshissende politikk overfor sine naboland. Det har også umuliggjort en fredelig løsning på konflikten med geriljabevegelsen FARC. Columbia har “i alle år” vært USAs beste venn og hjelper i Latin-Amerika. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.                                                                

CUBA                                                                                                                                      

I forhold til disse landene er Cuba en fredsommelig og hyggelig plett. Landet forlot markedsøkonomien i 1959, og fikk USA på nakken nesten øyeblikkelig.  Og de har fått æren av å være “terroriststat” og en del av “ondskapens akse”. Sjøl om det er Cuba som har vært utsatt for terroristangrep fra USA og deres Latin-Amerikanske samarbeidspartneres side.

Det er ingen politiske drap på Cuba, ingen barn som sover ute, ingen som sulter. Cuba har valgt et annet politisk system. Nei, de har ingen privateide medier, men en masse organissasjonseide, – og de har ikke valg mellom forskjellige politiske partier, bare mellom enkeltpersoner.  Det kan sies mangt om det sjølsagt, men at det gjør landet til “en versting” når det gjelder menneskerettigheter, – det må man bo i “vesten” med dens helt spesielle privateide, kommersielle presse for å tro på.

Og de som har hørt referater fra den siste debatten i FNs hovedforsamling om den amerikanske blokaden, de har fått med seg den enorme populariteten Cuba nyter i resten av verden. Det er sjelden man hører hyllingsrop i FN, men her fikk Cuba det.

Vi er mange som er opptatt av menneskerettigheter som rett til utdanning, helsetjenester, mat, vann,  ytringer etc.etc. og som er opprørt over den skeive mediekrigens urimeligheter. Vi registrerer at det er rått parti. Det lønner seg til de grader å være på lag med USA. De eier det meste av det som finnes av internasjonale medieselskaper- og konsortier.  Og når det gjelder tilfellet Cuba og dets motstandere så betaler de godt også.                    

Samtidig ynder  de å fremstå som verdens fremste talsmenn for menneskerettighetene. 

Alle kan se at det ikke er sant. 

De er talsmenn for markedsøkonomi med tilliggende herligheter, som olje f.eks. Og alle land som har markedsøkonomi, er på deres lag, og under deres beskyttende vinger. Ethvert overgrep, eller brudd på menneskerettigheter, forsvinner ganske raskt fra medias førstesider dersom det skjer i et land som er venn med USA.                                                  

Det betyr vel egentlig, – at har du makt så har du rett!  Men, det er heldigvis mange som ikke aksepterer at det skal fortsette å være slik. 

CUBA ,- DAMENE I HVITT OG THE CUBAN FIVE.

Nylig viste NRK 2 OG NRK 1 en film om “DAMENE I HVITT” i Havana. Damene er slektninger til Cubanere som har vært fengsla siden 2003.  Amerikanerne – og også Amnesty Internasjonal – kaller disse for samvittighetsfanger. Cubanerne kaller dem “Leiesoldater for USA”,  ettersom de er dømt for å ha samarbeidd med amerikanerne, ha mottatt pengebeløp, og for noens vedkommende også ha støtta den amerikanske blokaden mot Cuba. Alt dette er forbudt etter Cubansk lov, ettersom USA i mange år har ført en krigsliknende politikk overfor Cuba. 

En normal samfunnskritisk opposisjon er nødvendig for ethvert samfunn, uansett politisk farge. Og kritisk samfunnsdebatt er sjølsagt ikke forbudt på Cuba. Men den tar nok andre former enn vi er vant til i vår fredelige del av verden, – og med våre kommersielle medier som skriker høyt og sensajonshungrigt kontinuerlig. I følge den informasjon jeg sitter inne med er det en levende debatt i de forskjellige mediene i landet. Og cubanerne er et velutdannet folk med stor innsikt og engasjement.  Men det er hevet over enhver tvil at den spesielle situasjonen med USA som fiendtligsinnet makt, som har som uttalt mål å fjerne styret på Cuba, – har lagt vansker i veien for kritisk debatt og åpenhet i landet.

Og det er dette bakteppet vi må ha for å forstå fengslinga av disse opposisjonelle. Konflikten toppet seg i 2003. Bush førte en krigersk retorikk. Og den daværende lederen av USAs Interessekontor i Havana, James Cason, reiste rundt på Cuba for å støtte, og å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba. Og i en periode i 2003 var det en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke uroen omkring flykapringene,  båtkapringene  og James Casons hektiske møtevirksomhet – som et påskudd til å angripe landet. 

USAs blokade og forfølgelse av Cuba er fordømt av et så godt som enstemmig FN gang på gang, og av domstolen i Haag. Den bryter et utall internasjonale lover og avtaler. I tillegg til den ødeleggende blokaden kommer alle de sabotasjeaksjoner  USA har utført mot Cuba, og den lettvinte og lemfeldige holdninga til væpna og krigerske eksilcubanske grupper i Miami som både planlegger og utfører sine aksjoner mot Cuba. Uten denne situasjonen ville det sivile samfunn og dets organisajoner på Cuba kunne utvikle seg normalt. Det er ikke vanskelig å observere at det nye Cuba,- Cuba etter Sovjetepoken,- signaliserer en ny og spennende åpenhet. Men USAs krigerske politikk hindrer normalisering. Dette påpeker også Amnesty Internasjonal.

Noen ganger lurer jeg på om vi heilt skjønner hva USAs truende politikk og provokasjoner dreier seg om.  Men tenk f.eks at den Russiske ambassadøren skulle reise rundt i landet vårt, arrangere møter med spesielle opposisjonelle grupper, forsyne dem med utstyr og penger,  slik at de kan sørge for at regjeringspartiene ikke vinner neste valg, – og gjerne med sverting av samfunnet vårt i internasjonale medier. Og tenk om de i tillegg gjør det i en “nesten- krigs situasjon” – på vegne av et land som har stått bak et militært angrep på oss og lovet at de skal sørge for å kaste styret i landet vårt, og fører en konfronterende og krigsliknende retorikk.  Vel,- poenget er at det er noe slikt cubanerne opplever dette som. Og det er nå engang slik at cubanerne har vedtatt lover mot slik virksomhet. Og jeg har forstått det slik at mange land har liknende lover for å “samarbeide med fiendtligsinnet fremmed makt”. Og disse fangene  som de hvite damene demonstrerer for er,- etter cubanernes utsagn,- dømt etter slike lover.

Og så, bare for å ta med det, – det svirrer mange tall om hvor mange slike samvittighetsfanger det er på Cuba, tusenvis eller bare hundrevis. Propaganda er nå ei gang propaganda. Men holder vi oss til observasjonene i Amnesty Internasjonals årsrapport fra 2008 så er det 62 som defineres som samvittighetsfanger på Cuba. Det er nok adskillig færre enn det er hos hovedanklageren USA.

Så kan man spørre seg hvorfor disse fangene på Cuba blir så viktige, og så sentrale i mange medier.  Mens USA greit kan leve med sine samvittighetsfanger, torturofre og brutale fengselssystem. Fort lest og fort glemt. Kanskje det bare har med at de fleste nyheter produseres og vinkles i USA eller hos deres nære venner (?) 

TILBUD FRA CUBA

Men  problemet med disse samvittighetsfangene lar seg løse. Raul Castro har i en tale i Brasil i desember, tilbudt seg å frigi alle de som USA kaller “politiske fanger” på Cuba. I bytte krever han å få løslatt de 5 cubanerne – THE CUBAN FIVE – som nå har sittet fengsla i 10 år i USA under til dels brutale soningsforhold. 

De fem er cubanske etteretningsagenter som var sendt til USA for å avsløre planlegging av terroraksjoner mot Cuba fra grupper av eksilcubanere i Miami. Så seint som i 1997 blei det sprengt bomber i 5 hoteller i Havana, så problemstillinga var aktuell nok. Men da Cubas etteretningsvesen i 1998 ga FBI detaljerte opplysninger om de kriminelle aktivitetene hos den eksicubanske mafiaen reagerte USAs myndigheter  -  ikke med å stoppe disse terrorgruppene,- men med å arrestere de 5 cubanerne. Og etter en rettsak av Kafkasks type ble de fem dømt til lange fenselstraffer. 3 fikk livstidsdommer og 2 fikk 15 og 19 år.

Men Barack Obama har nå fått et ærlig og utfordrene forslag på bordet sitt:

Følger han opp Raul Castros forslag om fangebytte vil spenninga mellom landene kunne dempes, og DAMENE I HVITT kan få sine ektefeller hjem eller til USA, – og Cubanerne kan få sine 5 helter hjem.

BARACK OBAMA OG FRAMTIDAS CUBA.

 

USAs blokade av Cuba har nå vart i nesten 50 år, og er den lengste i moderne historie. Enkelte perioder med tøvær og dialog har vært kortvarige, – så har partene vært tilbake i skyttergravene igjen. Ikke rart at det både i USA, og i det eksilcubanske miljøet i Miami, – og på Cuba, – er en mer optimistisk stemning etter valget av Obama som president. Under valgkampen sa Obama at han gjerne kunne tenke seg å sette seg ned med Raul Castro for å finne løsninger som ville kunne forbedre forholdet mellom de to landene. Og i sitt valgprogram sa han at han vil tillate enhver form for reisevirksomhet mellom USA og Cuba, og også igjen åpne for  hjemsendelse av penger fra eksilcubanere til slektninger på Cuba. Dette oppfattes sjølsagt  positivt i miljøer som ønsker normalisering.  I tillegg vil han benytte  diplomati for å få regjeringa i Havana til å ta skritt  i retning demokrati, deriblant å løslate alle politiske fanger i landet,- det som cubanerne fastholder er amerikanernes kjøpte og betalte opposisjon. Men blir landene enige her vil USA ta skritt for å normalisere forholdet, og redusere blokaden. Og han har flertallet av det amerikanske folket med seg. En måling som AP står bak viser at 48 prosent er for å oppheve blokaden, mens 40 prosent er mot.

Men hvorfor har konflikten holdt seg så lenge?

USA har en historisk tradisjon for å blande seg inn i styresettet i Latin-Amerika, som den mektige fetteren i nord, som fylte tomrommet etter de spanske koloniherrene. Overfor Cuba kom det til uttrykk gjennom grunnlovstillegget Platt Amendment fra 1902, som ga landet en slags juridisk-politisk rett til å gripe inn overfor Cubanske regjeringer som ikke tjente USAs interesser. Mange er de eksemplene på “inngrep” i Latin- Amerikanske land, deriblandt Cuba, som moderne amerikanske politikere helst skulle ha sett ugjort. Alt for mange av disse landene har beholdt en undertrykkende føydal eller halvføydal samfunnsstruktur heilt til de nye sentrum-venstre regjerngene nå går løs på dem.

Det Cuba som Castro og revolusjonsbevegelsen gikk løs på var modent for fall.

Forskjellen mellom fattig og rik var stor. Store godseiere, eiendomsbesittere og amerikanske firmaer styrte økonomien, og forsynte seg av godene i et tett samarbeid med diktatoren Batista. Revolusjonen fikk derfor støtte av folket. Men,- det var ingen som visste hva slags revolusjon som skulle komme, – heller ikke de som gjennomførte den. Men  etterhvert som revolusjonen gjennomførte jordreform og nasjonalisering av utenlandske bedrifter, og USA stilte seg mer og mer avvisende til det nye regimet,- var det klart at cubanerne enten måtte gi opp forsøket på store samfunnsendringer og kontroll av økonomien, eller finne sin egen vei. På denne tida, i 1959, var den kalde krigen på noe av sitt kaldeste. Og sosiale bevegelser som rokka ved tradisjonelle samfunnsfundamenter blei raskt stempla som kommunistiske, og som en del av den store krigen mellom gode og onde. I 1960 innførte USA den økonomiske blokaden av Cuba, raskt etterfulgt av Latin-Amerika og store deler av den vestlige verden. Etter en kort periode med famling i et slags økonomiens ingenmannsland lærte cubanerne at det var umulig å overleve aleine. Og ettersom USA nå var åpenlyst fiendtlige, og åpent støtta væpna grupper og sabotasjeaksjoner for å styrte regimet, var det bare samarbeid med Sovjet som kunne redde den cubanske revolusjonen. Dette har i stor vært med på å forme revolusjonen og cubansk samfunnsliv.

Men den kalde krigen er over,

Sovjetsamveldet er borte. Og etter noen fryktelig vanskelige år for isolerte cubanerne, begynner livet på Cuba nå å finne sin nye form, i tett samarbeid med nye venner, først og fremst i Latin- Amerika. Og etter at Fidel Castro trakk seg tilbake på grunn av sykdom, speider mange etter tegn på endring, liberalsering eller tøvær. Speiderne er like mangfoldige som spørsmålene de stiller og forventningene de har.

Også cubanerne ønsker endringer. 

Det vet vi fordi det stadig gjennomføres nasjonale og internasjonale meningsmålinger på Cuba. Men ingenting tyder på at de vil ha tilbake det gamle samfunnet, eller den gamle overklassen som reiste fra Cuba etter revolusjonen, og som fører sin kaldkrigs-retorikk fra Miami. De vil ha en bedre levestandard og et åpnere samfunn og et lettere liv. Slik sett har den amerikanske blokaden nådd i alle fall ett av sine mål,- å skade cubansk økonomi så kraftig at folk rammes i hverdagslivet sitt. Over 500 milliarder kroner har blokaden kosta sier cubanerne i sine rapporter til FN. Og ettersom revolusjonens prioriteringer har vært grunnleggende goder som helse, utdanning, bolig og kultur,- er det for den enkelte cubaner hverdagens forbruksgoder som har vært hardest ramma av blokaden, sjøl om rimelig mat har vært sikra alle. I tillegg til den økonomiske sida av blokaden kommer masse andre virkninger på det cubanske samfunnet. USAs noe lemfeldige holdning til sabotasjeaksjoner mot Cuba, den intense propagandakrigen, og den åpenlyse støtte til forskjellige gruppers forsøk på å fjerne regimet, har umuliggjort ei naturlig utvikling av sosiale og politske institusjoner i landet.

Overvåking og kontroll blir naturlig nok viktig for et samfunn som stadig utsettes for sabotasjeaksjoner,- og hvor det pumpes inn millioner i forsøk på oppbygging av en politisk opposisjon, fra en fiendtlig nabostats side. 

Slutt fred !

Det viktigste for cubanerne er derfor at Obama nå signaliserer at han “slutter fred” med Cuba. Opphever blokaden og aksepterer at forming av det cubanske samfunnets institusjoner og hverdagsliv, er cubanernes egen sak. Gjennom en slik normaliseringsprosess vil vi få se den cubanske revolusjonen og det cubanske samfunnet slik cubanerne “egentlig” ønsker det. 

At det nå er viktig at  Obama signaliserer endringer i sin Cubapolitikk viser utviklinga i Latin-Amerika, hvor stadig flere land sier nei takk til USAs innflytelse. Og en viktig del av  kritikken går på USAs behandling av Cuba. Evo Morales i Bolivia har nettopp foreslått at landene i Latin-Amerika skal utvise USAs ambassadører til USA opphever blokaden av Cuba. 

I FN har verdenssamfunnet gang på gang fordømt blokaden, mot USAs og Israels stemmer. Så om Obama nå vil avslutte den arrogante amerikanske alenegangen,  da må blokaden oppheves.

FINANSKRISA I VERDEN – OG CUBA.

Den moderne globale kapitalismen har lenge vært fremstilt av sine iherdige talsmenn som svaret på de fattige lands problemer. Og fattige land har dyrka sin kaffe, te, kakao, roser og tulipaner for eksport,  og sendt sine mineraler eller olje til vestens og Kinas industrier. Det er her de har hatt konkurransemessige fortrinn, som det heter. Men med sterke stormakter og deres multinasjonale selskaper på den andre sida av forhandlingsbordet, har det dessverre alt for ofte bare blitt smuler igjen etter at prisnivåer og forretningsavtaler er ferdigforhandla.

Forskjellene mellom rike og fattige land barer øker. Det samme gjør forskjellene mellom fattige og rike innenfor de enkelte land.  (http://news.bbc.co.uk/go/pr/fr/-/2/hi/business/7681435.stm) Og nå kommer krisa som gjør alt enda verre for de som ikke har makt til å tilkjempe seg støttepakker fra regjeringene.

Så kan man lure på hvorfor ikke Cuba, med sitt heilt særegne økonomiske system, blir en del av alternativdebatten for de som rammes, kanskje spesielt for fattige land som er hjelpeløse i de økonomiske stormaktenes og de globaliserte firmaenes spill. Slik Cuba var ei gang.

CUBA, ANNERLEDESLANDET.

ET FATTIG LAND UTEN FATTIGE MENNESKER.

Cuba har en økonomi som er annerledes, og som burde være spennende for mange land.  De har en realøkonomi…..og såvidt jeg har forstått ingen finansøkonomi,- d.v.s ingen børs og ingen investorer, ingen spekulanter, ingen lykkejegeere.  Finansøkonomien har i markedsøkonomien bl.a. som mål å kanalisere kapital til det som er mest lønnsomt. Samtidig er ulempen at den jevnlig blåses opp i “bobler” som på et eller annet tidspunkt sprekker, og så raseres arbeidsplasser,  pensjonsordninger og sparepenger. Og det forunderlige er at finans-intelligensiaen greier å glemme fra gang til gang hva det er for noe mystisk som rammer økonomien og land og folk.

Det som er “mest lønnsomt” i denne finansøkonomien er også ganske tilfeldig. Det kan være bra, og det kan være dårlig. Nå har den i noen land i noen år skapt boliger, mange av dem spekulasjonsboliger i luksusklassen, ferieboliger,  industri-og serviseiendommer, biler og flatskjermer, nye mobiltelefoner, ting og duppeditter og hverdagssløseri.

For ikke å snakke om at millionlønninger og opsjoner for lederskiktet er en av nissene på lasset. Endel av den moderne  markedsteorien er jo at økt privatforbruk er mer demokratisk enn høyt offentlig forbruk. Ja privat næringsliv har etterhvert sneket seg inn som en del av demokratidefinisjonen, som spesielt USA ynder å forfekte. Eksempelvis er det visstnok mer demokratisk at det i et samfunn anskaffes 100.000 tunge, dieseldrevne privateide SUVer, enn at folkevalgte organer beslutter å bruke vesentlige deler av samfunnsressursene til å utbygge jernbanenettet.

Skulle man ha styrt denne utviklinga ville man i mange land ha prioritert annerledes. Noen land trenger et primærhelsevesen fremfor flere luksusboliger. Noen land trenger elektrifisering eller bedre vannforsyning. Og noen trenger et breiere næringsgrunnlag, slik at sult og underernæring unngås.

EN FOLKESTYRT ØKONOMI.

Fra sidelinja har jeg jo fulgt litt med på hvordan cubanerne gjør det. Mesteparten av de disponible ressursene i samfunnet disponeres av det offentlige. Bare en liten del går direkte til privat forbruk. Etter mine regnestykker må det være mindre enn 10 prosent av nasjonalproduktet.

For 6- 7 år siden var både strømforsyninga og transportsektoren i krise, som et etterslep etter sammenbruddet i Øst-Europa, som sto for 75 prosent av Cubas handel. Og da vedtok man altså å bruke en stor del av samfunnets ressurser til å gå løs på disse oppgavene etter hvert som inntektene økte.  Alle vanlige lyspærer blei skifta ut med sparepærer. Ledningsnettet blei fornya. Elektrisk utstyr i hjemmene blei skifta ut med energieffektivt utstyr. Nye, energieffektive busser og tog blei innkjøpt. Infrastrukturen rusta opp. Og først nå har de beslutta å bygge ut en omfattende infrastruktur for mobilnettet. Og først nå kan forskjellige strømforbrukende elektriske artikler kjøpes fritt.

Ja, kanskje er det “tidsnok”………..

Og hovedpoenget er at etter som privatøkonomien bare er en liten del av de ressursene landet disponerer, blir det folkevalgte organer og planleggere som først og fremst former samfunnet. Det er ikke opp til tusenvis av hvemsomhelster å kjøpe seg bolig nummer 2, 3 eller 5, eller importere nye Mercedeser. Først og fremst fordi mesteparten av samfunnets ressurser er.. …….ja samfunnets, …..fellesskapets ressurser.

KARL MARX ELLER JESUS ???

Etter Øst-Europas sammenbrudd var alt snakk om plan i økonomien død. Og også cubanerne hadde allerede midt på 80-tallet begynt å kritisere sine sovjetiske læremestre. Og fortsatt strever cubanerne med å få alle delene av økonomien til å fungere.  Men det gjør såvisst også markedsøkonomene.

Resultatet av den cubanske økonomien er likevel imponerende. Dersom målet med et samfunns økonomi og vekst er å gi ALLE menneskene i samfunnet verdighet og et godt liv, så er cubanerne kommet langt.

Cubanerne har gratis barnehage, skole, universitet, helsetjenester, – nesten gratis hus og kulturtilbud. Og mat er subsidiert, slik at ingen skal sulte. For millioner av mennesker i verdens fattige land høres dette paradisisk ut. Det gjør det sikkert også for millioner av fattige mennesker i USA og endel andre rike land.

Men jeg leser jo ganske ofte i avisene at cubanerne er veldig fattige, og at de lever for 1 dollar om dagen. Og det er jo “sant” sjøl om det er usant. Det er slik at lønna som hver enkelt cubaner får utbetalt tilsvarer 20 dollar eller deromkring i måneden. Resten av sannheten er  at for disse pengene får de altså kjøpt den maten de trenger, og de mest nødvendige forbruksartiklene.  Så når men ser bort i fra de såkalte “forbruksvarene”, som cubanerne har prioritert lavt, så er livet for en cubaner ikke så ulikt livet for mennesker vi kjenner her i vesten. Men sjølsagt “savner” de endel forbruksvarer, og slike ting som utenlandske turister skryter litt av. Men samtidig er de velsigna fri for reklame. Tenk et samfunn uten reklame. For en velsignelse.

Vel, de er jo forfulgt av USA,- og den økonomiske og politiske blokaden hemmer landet veldig, og har både skada økonomien og utviklinga av hverdagssamfunnet og den politiske friheten.

Men midt i all propagandaen, så er Cuba det spennende Annerledeslandet. Og det er jo ingen tilfeldighet at fattige mennesker over heile verden heiser plakater med Che Guevara fremst i demonstrasjonstogene når de kjemper for forandringer og et anstendig liv, – ofte mot overmakt.

At “vanlige folk” har tatt makta på Cuba,- at den gamle overklassen har flytta til USA og fører sin propagandakrig derfra,- og har brukt enorme ressurser på å stemple den cubanske modellen som diktatorisk og undertrykkende, det får vi nå bare ta til etteretning.

Men jeg spør meg jo noen ganger, spesielt når jeg har vært på Cuba og sett hverdagslivet der. Hvem i all verden  har laget denne type “diktatur” ?

Det kan like gjerne være  Jesus som Che Guevara og  Karl Marx !

Og oppskriften kan like gjerne være henta fra Matteusevangeliet som fra Det Kommunistiske Manifest !!!

CUBA OG VENEZUELA

CUBA SAMARBEIDER FOR Å MØTE DEN INTERNASJONALE ØKONOMISKE KRISA.

Raul Castro besøkte nettopp Venezuela, som et ledd i arbeidet med å sette Cuba bedre i stand til å møte den internasjonale økonomiske krisa. Paradoksalt nok er den lave oljeprisen en av de ting som bekymrer. Det skyldes at Cuba daglig mottar 90.000 fat olje som betaling for sosiale programmer i helse og utdanningssektoren som Cuba driver i Venezuela. Enkelte internasjonale kommentatorer mener den lave oljeprisen vil ha en alvorlig innvirkning på Venezuelas fortsatte mulighet til å støtte sine samarbeidspartnere med rimelig olje. Dette avvises av Venezuela.

På møtet blei det også inngått over 300 samarbeidsavtaler om helse, utdanning, kultur og sport, – områder hvor Cuba er ei “internasjonal stormakt”. Dessuten blei det inngått samarbeidsavtaler om energi og handel. I følge Castro er den regionale handelsavtalen ALBA, hvor Venezuelas olje er sentral, et instrument for Latin-Amerika og Karibien til å bevege seg vekk fra den nyliberale handelspolitikken.

HUGO CHAVEZ`s KAMPANJE FOR GJENVALG.

I følge BBC antas det at spørsmålet om Hugo Chavez`s kampanje for å forandre konstitusjonen i Venezuela, var et av emnene. Ei slik endring er nødvendig for at det skal bli mulig for Chavez å stille til valg etter utløpet av denne perioden i 2012. Og uten samarbeidet med Venezuela vil Cubas økonomi komme inn i nye vansker.

Enkelte politiske kommentatorer peker derfor på at dette kan bli det store politiske medieslaget i Latin-Amerika neste år. Å ramme både Venezuela og Cuba, – og også andre venstreside-nasjoner,- i det samme avgjørende slaget, er ønskesituasjonen for USA og høyreregimene i området.

Fra tidligere valg og folkeavstemninger i Venezuela vet vi at USAs inblanding har vært massiv. Mediene er i alt vesentlig privateide og høyreorienterte, og har hatt som praksis å søke både finansiell og strategisk hjelp hos amerikanerne,- noe de har fått i fullt monn.

CUBAS HELSESYSTEM BLANT DE BESTE I VERDEN, TRASS I BLOKADEN.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) har lagt frem årets rapport, og den cubanske modellen er en av de som kommer best ut.

WHO anbefaler  verdens nasjoner  å styrke primærhelsetjenesten. Alt for mange land har mista fokus i helsepolitikken, både når det gjelder organisering, finansiering og bredde i tilbudet, og hva folk må betale for helsetjenester.  Dette fører til manglende tiltro til helsesystemet, og vil true den sosiale stabiliteten. Rapporten peker på måter å takle ulikheter og ineffektivitet på. 30 år etter at WHO la frem rapporten “Primærhelsetjeneste – nå mer enn noensinne” – er forskjellene i tilbud om helsetjenester svært store, både mellom nasjoner og innenfor det enkelte land.

Eksempelvis er forskjellen i forventa levealder mellom de rikeste og de fattigste landene  nå heile 40 år. Av de anslått 136 millioner kvinner som vil føde i år vil 58 millioner  ikke få noe medisinsk hjelp, verken ved fødselen eller i den nærmeste perioden etter, noe som setter både deres og barnets liv i fare.

For 5,6 milliarder mennesker i lav-og middelinntektsland er mer enn halvparten av helsutgiftene slik at den enkelte må betale utgiftene sjøl, “out of pocket”.

Globalt varierer utgiftene til helsetjenester fra over 6000 dollar pr. innbygger til 20 dollar.

I USA var utgiftene pr. innbygger i 2006 på heile 6347 dollar, mens det på Cuba var 333 dollar.

P.g.a den amerikanske økonomiske blokaden, som også rammer medisiner og teknisk utstyr, er situasjonen i det cubanske helsevesenet svært skadelidende. Men ettersom cubanerne satser riktig, d.v.s satser sterkt på primærhelsetjenester og distriktsbasert polikliniske sentre, så blir likevel resultatene imponerende. I tillegg er de cubanske helsetjenestene gratis for alle.

En målestokk for kvaliteten på et helsevesen er forventa levealder.

Den er nå på Cuba 76 år for menn og 80 år for kvinner. I USA er den 75 år og 80 år.

Kilde: http://www.who.int/whr/2008/en/

CUBA – LUCKY MAN – ENDELIG !

STORE CUBANSKE OLJERESERVER KAN ENDRE LANDETS ØKONOMI.

Den amerikanske økonomiske og politiske blokaden gjennom nesten 50 år har hatt som mål å fjerne styret på Cuba. Det er jo egentlig en heilt uhørt freidighet å ikke la en nabonasjon forme samfunnet sitt uten innblanding. USA tillater seg det utrolige, sjøl om de nå fordømmes av heile FN, utenom Israel, og sjøl om de er dømt i domstolen i Haag.

I forbindelse med de store orkanene som ramma Cuba i høst ba Cuba om at blokaden blei oppheva, i alle fall noen måneder. Neida, orkan eller ei, målet er å knekke cubanerne. Da er det ekstra positivt at cubanernes jevne strev gir så spennende muligheter for resultater som de siste dataene for olje- og gassreserver.

Cubas statlige oljeselskap Cubapetroleo anslår på en pressekonferanse torsdag 16.oktober landets oljereserver til mer enn 20 milliarder fat,- i tillegg til anslag på 21 billioner kubikkfot naturgass  Tidligere anslag – fra U.S Geological Survey – har vært på 9 milliarder fat oljereserver. 

Dersom de nye anslagene viser seg å stemme vil det plassere landet  på topp 20-lista over oljeproduserende land, og bety en voldsom forbedring for økonomien i landet, som sliter under den langvarige amerikanske blokaden av landet. Det cubanske anslaget bygger på sammenlikninger med  kjente oljerreserver funnet i sammenlignbare geologiske strukturer utenfor kysten av USA og Mexico. Cubapetroleo sier landet har en undersjøisk geologi som er “ veldig lik” den ved Mexicos enorme oljefelt Cantarell og Poza Rica i Campechebukta. Cubas del av Mexicogulfen blei slått fast i 1977, da landet underskrev avtaler med USA og Mexico.

Stemmer beregningen betyr det at landet har like store oljereserver som USA med 21 miliarder fat,  21.000.000.000, og dobbelt så store som Mexico med 11.7 milliarder fat. En slik cubansk reserve vil kunne dekke Cubas forbruk i nærmere 40 år (mitt regnestykke.OH). I dag produserer Cuba 60.000 fat om dagen. I tillegg importerer de 93.000 fat om dagen fra Venezuela – til fordelaktige priser p.g.a av det store antallet cubanske leger og helsearbeidere som arbeider med å bygge opp helsevesenet i Venezuela.

Den første brønnen forventes å bli satt i produksjon til sommeren, og flere nye brønner antas å bli påbegynt innen utgangen av 2009. Et konsortium med spanske Repsol i spissen har alt boret flere leitebrønner, og kommer trolig til å stå for den første produksjonen. Brasilianske Petrobas, som har god erfaring med oljeutvinning i dypt farvann, er også i forhandlinger med cubanske myndigheter.

Enkelte Amerikanske kommentatorer finner likevel en viss glede i å påpeke at olja ligger dypt, er vanskelig tilgjengelig, – og at den amerikanske  blokaden vil hindre aktuelle samarbeidende land som Spania, Canada, Brasil og Norge, å ta i bruk den beste teknologien!!

BÅTFLYKTNINGENE FRA CUBA

Over heile kloden går det en strøm av mennesker fra fattige land, som er villige til å risikere livet for å komme inn i rike land, med jobber, god lønn og nye muligheter.  Også fra Cuba emigrerer eller flykter folk. I våre medier fremstilles dette jevnlig gjennom notiser som eksempler på at dette samfunnet er et undertrykkende diktatur hvor folk ikke tør si meningene sine, og derfor må flykte til friheten. Eller at planøkonomien i landet ikke kan gi folk det de trenger for å leve et skikkelig liv.       Pussig nok trekkes ikke de samme konklusjoner når store antall drar fra El Salvador, Haiti,  Nicaragua, Puerto Rico, Mexico eller Den Dominikanske Republikk for å komme inn i USA.  Eller – for den saks skyld – fra diverse afrikanske land til Europa.

Sjølsagt har mange cubanerne grunn til å ønske seg til et rikere land,- ønske seg et bedre liv. Jeg har jo hørt folk her i Norge si sånt som: “hvorfor flykter folk fra et sosialistisk paradis”?  Men cubanerne, eller folk som støtter cubanerne, påstår ikke at landet er et paradis. Landet er det største sosiale og økonomiske eksperimentet i vår tid. Cubanerne har etter revolusjonen satt seg som mål å skape et samfunn av en ny type, uten overklasse, – og med en økonomi som styres av planlegging og folks behov og ikke av markedet. Men Cuba er fremdeles et fattig land i den tredje verden. Og det har ikke gjort det bedre at landet har  vært angrepet, økonomisk blokkert, isolert og svartmalt gjennom årtider av sin store nabo i nord, som er vant til at Latin-amerikanske land lystrer. 

Cubanerne har det beste utdanningssystemet i Latin-Amerika. Best på den måten at alle, fattig og rik, får gratis utdanning heilt til topps. Slik sett er det uhyre lønnsomt å komme seg inn i USA hvor andre med tilsvarende utdanning oftest har svær studiegjeld. Og USAs økonomiske, vitenskaplige og kulturelle blokade av Cuba gjennom nesten 50 år, er en vesentlig årsak til at folk ikke får brukt utdanninnga si skikkelig på Cuba. Og på toppen av dette kommer at USA har vedtatt et slags oppmuntringssystem eller belønningssystem (The Cuban Adjustment Act) for båtflyktningene fra Cuba.  Som eneste land, har de den ordning at når en Cubaner greier å sette foten på amerikansk jord, så har han oppholdstillatelse.

EMIGRASJON ETTER REVOLUSJONEN

Den første store gruppa som emigrerte fra Cuba var de 270.000 som dro umiddelbart etter revolusjonen. Landet var inne i en lang periode med tilnærma borgerkrig og enormt store politiske og sosiale motsetninger. Og mange, spesielt de som kunne kalles overklassen eller priviligerte, ønska ikke å delta i ei så enorm samfunnsomveltning hvor de blant mye annet ikke fikk beholde sine fabrikker, store landeiendommer og  privilegier. De reiste. Og det fikk de lov til, som så mange andre etter dem. Mange av dem var leger, ingeniører, lærere, professorer og teknisk personell. 

Den neste store bølga var de 14.000 barna som cubanere sendte til USA på bakgrunn av konservative skrekkampanjer om at Revolusjonen ville ta barn fra foreldrene og sende dem til Sovjet for indoktrinering. Operasjonen kaltes Peter Pan. Mange cubanere som siden reiste, gjorde det for å finne igjen sine barn. 

Så kom utreisa fra Camarioca i 1965. Den kom etterat USA hadde stoppa all flyforbindelse med Cuba, samtidig som propagandaen mot landet var enorm. Stadig var det folk som dro avgårde illegalt i små båter. Cuba tok da initiativ til styrt utreise for de som ville reise,  fra havna Camarioca. Amerikanere blei invitert til å komme og hente folk. 300.000 cubanere benytta anledningen til å dra, fritt og trygt. 

Den neste store bølga kom i 1980 med Mariel- utreisen, hvor Cuba nok ei gang tok initiativ, – denne gang til å åpne havna Mariel for cubansk-amerikanske småbåter til å komme og hente folk som ville dra. Dette var en emigrasjon som til en viss grad skyldtes misnøye med samfunn og levekår. Mye tyder på at dårlige boforhold var en sterkt medvirkende årsak til at 100.000 dro. Etterhvert var det jo også blitt et stort eksilcubansk samfunn i Florida som ønska at slektninger skulle komme og slutte seg til dem.  

Dersom denne store bølga i 1980 også skyldtes økonomi og levekår, så var det enda mer tydelig for de som dro seinere. Sammenbruddet i Øst-europa i 1989/1990 førte til at Cuba var så godt som totalt isolert økonomisk. Bare et effektivt matfordelingssystem gjennom rasjoneringskort gjorde at skadevirkningene ikke blei verre. Men for mange var denne situasjonen lite tilfredsstillende. Og Castro åpna for massiv utreise. Og denne emigrasjonsbølgen kom i 1994, med 100.000 som reiste.  

I.flg. amerikanske kilder var utenlandskfødte amerikansk-cubanere i 1999 på 9 prosent av hjemlandets befolkning. Det tilsvarende tallet for Den Dominikanske Reublikk var 8 prosent, og for El Salvador 13 prosent. 

De siste årene har den illegale emigrantstrømmen gått med hurtiggående cubansk- amerikanske småbåter fra Cuba til Mexico. Det er operasjoner som organiseres fra eksilmiljøet i Miami. Mexicanske myndigheter har sett med uro på utviklinga. Mange av båtene som brukes er stjålne, og det har vært frykt for samarbeid med kriminelle miljøer, narkotkatrafikk og smuglere. Det er mye penger ute og går når vi vet at prisen for å transportere en person fra Cuba er mellom 5.000 og 10.000 $.  Sist år dro 11.126 til USA gjennom Mexico, mens 1.055 kom til Miami (iflg. amerikanske kilder). Mexico og Cuba har nettopp inngått en avtale som skal redusere denne trafikken.

USA ØNSKER FLYKTNINGER

Jeg registrerer at USA-styrte medier lenge har vært på offensiven i kampen om språkbruken og om propagandaen i denne saken. Cubanerne regner de som drar ut for å få et bedre liv for økonomiske flyktninger eller emigranter. USA kaller dem  politiske flyktninger og undertrykte.  Cuba har en gammel avtale avtale med USA om ar USA skal utstede inntil 20.000  ordinære innreisevisa i året. Stort sett har det antallet USA har utstedt ligget på omkring 1.000, og aldri over 2.000. Det er heilt åpenbart at USA ønsker at cubanere skal reise illegalt fra Cuba, og ikke som ordinære emigranter.   Og cubanere som reiser illegalt, altså “flykter” – får spesialbehandling når de får satt foten på amerikansk jord, nemlig oppholdstillatelse,- mens folk fra alle andre nasjoner arresteres og sendes ut igjen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor amerikanerne ønsker å opprettholde disse praksisene. Det er en stadig kilde for amerikanske og vestlige medier til å fremstille Cuba negativt. Men det er jo ingen hemmelighet at USA er mye rikere enn Cuba. Heller ikke at mange cubanere ønsker seg et liv med mer forbruksgoder. 

Til og med i Norge – hvor folk velter seg i velstand – er det bare litt over 40 prosent av folket som for tida støtter regjeringa. Hadde vi hatt et naboland som tok oss i mot med åpne armer, og som hadde en levestandard og et lønnsnivå 10 – 15 ganger så høyt som vårt, så kan jeg jo tenke meg at det hadde vært en viss strøm av folk over grensa. Hadde disse emigrantene i tillegg blitt utropt til helter fordi de flykta fra “den siste sovjetstaten”,- så hadde det likna litt på det emigrerende cubanere opplever når de kommer til USA.