“CASTRO TROR IKKE LENGER PÅ KOMMUNISMEN”,

melder NRK dagsnytt klokka 19.00 torsdag (9.september). Den samme nyheten melder Aftenposten. “Ikke lenger Rød” sier ABC-nyheter. Og dette var jo litt av en sensasjon!

Men kilden for oppslaget finnes, – heldigvis.  Så det er så absolutt mulig å vite hva som er fakta her. Det dreier seg om begynnelsen av et intervju den amerikanske journalisten Jeffrey Goldberg har gjort med Fidel Castro, og som finnes i avisen  The Atlantic magazine. Og ved å sjekke hva media til nå har skapt av sensasjons-overskrifter, så blir man jo bare fortvila og oppgitt over deres intellektuelle dovenskap.

Det viser seg at oppslagene er en grov fortegning av hva Castro  mener, – og en manglende evne til ordinær innenatlesning.  Og hva kan ikke komme til å følge i dagene som kommer, når resten av samtalen blir offentliggjort.

Og for NRKs vedkommende er dette andre gang på et par uker at de målbærer nyheter som på negativ og uriktig måte sverter Cuba. (www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/12127.html) Man kan jo spørre seg om hva slags agenda NRK har. Eller føler de kanskje bare at akkurat når det gjelder Cuba så er det greit å bringe hva som helst til torgs. (Jeg spør forsåvidt NRK, om de leser dette!)

Tilbake til intervjuet, og til bakgrunnen for det: Castro har åpenbart kalt den amerikanske journalisten til seg for å advare om faren for atomkrig om Iran og USA/Israel  ikke besinner seg. Han har brukt enhver anledning siden han kom på beina igjen, til å advare om dette. Kanskje vi burde lytte litt.

Men når det gjelder det han sier om kommunismen og Cuba i intervjuet så skal journalisten ha spurt Castro om han trodde den cubanske modellen fremdeles var verd å eksportere, og Castro svarte: ”Den cubanske modellen fungerer ikke engang lenger for oss”.  Da er det journalisten benytter seg av sin medbrakte latinamerikaekspert Julia Sweig, som tolker hva Castro kan ha ment,  i denne litt gemyttelige lunsjsamtalen:

”: She said, “He wasn’t rejecting the ideas of the Revolution. I took it to be an acknowledgment that under ‘the Cuban model’ the state has much too big a role in the economic life of the country.”

Denne utdypinga har åpenbart ikke falt i smak for landets medier, så den har de likegodt sett bort i fra!

Og cubansk samfunnsdebatt og kritikk har i mange år dreid seg om svakhetene  i den sterkt sentralstyrte økonomiske modellen kalt “Sovjetmodellen”. Og det er også med bakgrunn i dette de siste årenes økonomiske reformer er fremma på Cuba. Og sjølsagt er dette lille utspillet fra Fidel med på å gi Raul bedre ryggdekning for de nye, svært omfattende,- reformene som nå skal settes ut i live, etter lange drøftinger i alle slags folkevalgte organer på Cuba..

Du skal være ganske vrangvillig, om du greier å oppfatte dette som et farvel til kommunismen, når ikke ei gang den medbrakte eksperten gjør det.

CUBA I SØNDAGSNYHETENE

NRK viste i Søndagsnyhetene 22.august et innslag som er smugla ut fra Cuba. Innslaget intervjuer noen fattige mennesker. De viser at det finnes folk som er svært så skuffa over Castro og Revolusjonen. Dette er visstnok så utrolig at NRK allerede fredag varsla seerne om innslagets komme. Og jeg var nok ikke den eneste som følte meg litt holdt for narr. For klart det er mennesker som lever under uverdige forhold også på Cuba;  og folk som kjefter på Castro!

Så hvorfor reagerer jeg på innslaget? Jo pga. innpakninga, innledninga.  Den politiske “aha-hørher”-sensasjonelle stilen. Dette er liksom  “hemmelige” og ulovlige greier, filma  med et kamera som er kjøpt med norske penger, så dette blir veldig viktig og farlig (?)

Og samtidig presenteres alt av en såkalt politisk fange. Betegnelsen brukes ukritisk og uten reservasjoner om folk som tross alt er dømt etter landets lover. Og vi vet hvorfor Cuba har måttet vedta slike lover, som setter stramme rammer for cubanske borgeres samarbeid med USA (“fiendtlig makt”).

Alle land har varianter av slike lover.  Alle land må ha rett til å beskytte seg. Også Cuba. Det tror jeg sikkert  NRK innser, når de får tenkt seg om.

Og  den 50 år lange fiendtligheten fra USAs side – som er årsaken til konflikten – har vært usedvanlig brutal og kynisk og dreier seg om alt fra militært angrep til sabotasje, drapsforsøk og ikke minst forsøk på utsulting, og knusing av et fattig lands økonomi.

NRK burde kanskje ta en kikk på dette ved en anledning!

SPILL UT DINE KORT, BARACK OBAMA !

Raul Castro har spilt ut sine kort.  Og nå venter vi på deg Barack Obama. Nå har du sjansen til å være med og skape fred !

Cuba setter fri 52 fanger. At de nå tar sjansen på å løsne opp litt tyder jo på at frykten for USA er blitt mindre enn den var under Bush. Og det er flott. Og så får vi bare håpe at den spanske utenriksminister Moratinos og Raul Castro finner gode løsninger, og at den mest hatefulle høyresida i USA endelig må gi tapt. Men for å få en skikkelig løsning er det nødvendig at også USA handler.

De 52, som av det internasjonale samfunnet, d.vs.først og fremst  USA og EU kalles politiske fanger, har sittet fengsla siden 2003.  Cubanerne har heile tida vært uenige i  betegnelsen, men har nå likevel åpna for å frigi dem. Saken har sin bakgrunn i 2003, hvor lederen av USAs interessekontor i Havana  James Cason, reiste rundt på Cuba med penger og teknisk utstyr for å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba, ganske  åpenlyst. Og det var samtidig ei bølge av båt- og flykapringer, som skapte en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke denne uroen til å gå til angrep på Cuba, når de likevel var på krigsstien mot Irak.  Alle de 52 var  dømt for å ha mottatt penger og utstyr, og for å ha samarbeidd med USA.

Bakgrunnen er at cubansk lov legger sterke begrensninger på samarbeid med amerikanske organisajoner, – og det er ulovlig å motta penger og utstyr fra, og å  samarbeide med CIA-finansierte og Miamistyrte organisajoner som støtter blokaden av Cuba osv.

Så forunderlig er dette egentlig ikke. De fleste land har lover for å hindre terrorisme og undergraving fra fiendtligsinnet makt. Og de cubanske lovene må sjølsagt sees på bakgrunn av den fiendtlige og krigerske amerikanske politikken overfor Cuba i 50 år.

Cuba har vist ei rakrygga holdning og en evne til å stå i mot USAs press og fiendtlighet. De har aldri latt seg tråkke på. Men det har kosta.  Mange er de fantasifulle forsøkene på å drepe Fidel Castro, over 600  i flg CIA. For Cuba har det vært dødsens alvor. Over 3000 mennesker er drept i terrorhandlinger på Cuba etter Revolusjonen. Kjente terrorister som Luis Possada og Orlando Bosch går fremdeles fritt omkring i USA. Og den økonomiske blokaden har skada Cubas muligheter for å bygge ut sin planøkonomi. Iflg cubanske oversikterer, som de har fremlagt for FN, har blokaden kosta Cuba over 500 milliarder kroner.

Fiendtlighetene fra USA, og den økonomiske blokaden, må ta en slutt. Nå må du spille ut dine kort, Barack Obama, du er tross alt Fredsprisvinner !

HVA MENER EGENTLIG CUBANERNE OM CUBA ?

Folk i vår del av verden er veldig delt i synet på Cuba. Mye skyldes sjølsagt at landet lenge var en brikke i den kalde krigen mellom øst og vest. Men kanskje aller mest fordi USA aldri aksepterte at denne lille øystaten skulle lage sitt eget samfunnssystem, skulle gjøre som de sjøl ville.

Noen ser på landet som en ettpartistat med alt det kan innebære av ensretting og manglende samfunnsdebatt, og med en økonomi som i alt vesentlig er offentlig, og ikke gir muligheter for folk til å bli personlig rike.   Andre ser det  som annerledeslandet, som forsøker å forandre det gamle samfunnet  til noe nytt og bedre,  et samfunn hvor menneske deler den velstanden de har, og som sjøl deler – rausere enn noe annet land – av det lille de har, til de i fattige land som har mindre. Og som styrer økonomien etter plan og politiske prioriteringer.

Etter 50 år med revolusjon hadde nok de opprinnelige revolusjonære trodd at de ville ha nådd alle sin mål. Men motgangen har vært enorm. Først isolasjonen fra vest og vestens varer, som førte til at alt de hadde av maskineri, landbruksmaskiner, biler etc måtte endres eller skiftes ut. Så sammenbruddet i Øst- Europa, som førte til sammenbrudd i handelsforbindelsene med Øst. Når så USAs blokade blei skjerpa hadde liksom alle onde ånder gått sammen……………   Men sakte kom Cuba seg opp i knestående igjen

Og sakte men sikkert forsøker de nå å finne sin egen vei, en Karibisk sosialisme.

Så hvordan opplever cubanerne dette. Hvordan ser de på samfunnet sitt, på revolusjonen, på sosialismen, på alle manglene, på Castro ……?

Heldigvis finnes det endel litteratur og undersøkelser om dette. Her er noe fra forskjellige kilder, ingen av dem cubanske.

1. Jeg starter med “A Contemporary Cuba Reader” – Social Science, Latin American Studies, Rowman & Littlefield Publishers Inc. Der er en artikkel om CUBA POLL av Mimi Whitefield. Hun refererer resultater fra en undersøkelse som blei foretatt i november 1994 i regi av Princeton Gallup Polling organisation, av 1002 personer i 75 % av Cubas territorium. Dette er som  kjent midt under den alvorligste krisa Cuba har vært inne i i moderne tid. USA skjerpa blokaden av Cuba. Og de fleste Latin-Amerikanske land fulgte lydig opp. Og sjøl om cubanerne delte det de hadde, så var det for lite, og mange gikk sultne til sengs. Man skulle virkelig forvente ei negativ holdning til litt av hvert.

Så til resultatene av målingene:    24 prosen av de spurte kaller seg “ikke-integrerte i revolusjonen” – en betegnelse for de som er politisk inaktive. 11 prosent kaller seg kommunister og 10 prosent kaller seg sosialister. Den største gruppa, 48 prosent beskriver seg som “revolusjonære”. 88 prosent av de spurte svarer at de er stolte over å være cubanere. 76 prosent var “mye” eller “noe”  fornøyd med sitt personlige liv. Dette tolker CID/Gallup som at svarerne er “ positive til regjering, samfunn og økonomi.

2. Og så til en undersøkelse fra nyere dato: World Public Opinion.Org. som du finner på “nettet”. Her er bl.a en undersøkelse fra forskjellige Latin-Amerikanske land. Undersøkelsen er fra 2007 og omfatter 1000 cubanere i Havana og Santiago de Cuba, og er gjennomført heilt uavhengig av innblanding fra myndighetene.

Litt under halvparten, 47 prosent sier de støtter regjeringa, og 40 prosent sier at de ikke gjør. Støtten er større hos de eldre enn hos de yngre. 98  og 96 prosent av de spurte svarer at helsetjenester og utdanning er tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomi.

3. Jeg har ønska å se disse to undersøkelsene i forhold til vurderinger i ei ny bok om Cuba av Antoni Capcia, professor i Latin-amerikanske studier, Nottigham University, som  kommenterer perioden etter Fidels avgang, og skriver:

….systemet nyter sannsynligvis tilstrekkelig støtte til at det er i stand til å fortsette med en viss legitimitet (some legitimacy). Kort fortalt ser vi opp gjennom årene et 3-delt mønster :

1. Først; noe mellom en femtedel og en tredjedel av befolkninga (avhengig av omstendighetene, presset og Cubas økonomiske helse), har pleid å være lojale aktivister, den pålitelige basis for for offentlge massemøter, demonstrasjoner o.l., frivillig arbeid og sivil-og militært forsvar og masseorganisajoner.

2. For det andre , en omtrentlig like stor andel som i like stor grad  har avvist systemet, spesielt de som, heller enn åpent å opponere mot systemet som dissidenter, har emigrertt og venter tålmodig på regimets sammenbrudd.

3. Så har vi den gjenværende – og kritiske – tredjedel (eller kanskje halvparten). De som har forholdt seg passivt lojale til revolusjonen; men som har vært mer enn innstilt på å klage; å operere i den svarte økonomien, til å ignorere oppfordringer til å mobiliseres osv. (til massemønstringer, frivillig arbeid etc.); de viss lojalitet har vært fokusert på nasjonalisme, sosial framgang, eller Fidel Castros personlighet, og som har frykta alternativene. Dette er, tross alt, cubanere som så sosiale oppnåelser og arbeidsliv kollapse i Øst-Europa etter 1989; de som frykter at emigrantene skal returnere og kreve tilbake eiendommer de lever i eller gårder de driver; de som er tvetydige mot et USA som de beundrer og frykter, misunner og misliker……..

Slik sier han, er spørsmålet om systemets overlevelse avhengig av midt-gruppene, ettersom lojal akitivisme har vært utilstrekkelig til å sikre overlevelse, og opposisjonen utilstrekkelig til å få slutt på systemet.

Og slik kan vi oppsummere:  at revolusjonen ennå ikke “har seira”. Utfordringene for Cuba nå er å oppfylle befolkningens intense ønsker om forbedringer i hverdagslivet. De store “midtgruppene” i undersøkelsen venter utålmodig………… og det vet Raul Castro og ledelsen på Cuba.

Cuba trenger noen gode år nå. De økonomiske reformene som nå prøves ut må lykkes. Og arbeidet med å øke sjølforsyningsgraden av matvarer, og derved redusere den store matvareimporten, må gi resultater.  Og, – ingen flere ødeleggende orkaner nå.  Da vil den cubanske revolusjonen kunne  stå i mot det meste.

ISRAEL MÅ PRESSES.(1)

Norge må reagere mot de vedvarende israelske overgrep mot det palestinske folket, og for at Israel må avvikle sin brutale okkupasjon av palestinsk territorium. Ett år etter de israelske krigsforbrytelsene på Gaza ligger fortsatt området i ruiner fordi israelsk blokade hindrer transport av bygningsmaterialer inn til Gaza. Strømtilførselen kuttes 6-8 timer hver dag fordi det er mangel på drivstoff til aggregatene, og det er stor svikt i gasstilførselen som brukes til matlaging. På den okkuperte Vestbredden bygger Israel lovstridig nye bosettinger og separasjonsmurer, og trakasserer og ydmyker det palestinske folket.

USA sitter fortsatt med hendene i fanget og lar overgrepene skje, sjøl om de nå verbalt avleverer en protest mot Israelernes nye byggeprosjekter i Jerusalem.

Det er likevel noe den norske regjeringa kan gjøre. Norge har plassert store deler av overskuddet fra oljevirksomheten i Statens Pensjonsfond Utland (SPU). Det er det største europeiske investeringsfondet, og det er i tillegg et fond med strenge etiske retningslinjer. Likevel ser vi at midler fra fondet blir investert i selskaper som spiller en aktiv rolle i å muliggjøre Israels brudd på folkeretten. Dette skjer på tross av at regjeringa offisielt tar avstand fra de israelske folkerettsbruddene. Det skjer også til tross for at en rekke organisasjoner med både jødiske og palestinske medlemmer har skrevet til Etikkrådet i SPU med oppfordring om å utelukke selskaper som bidrar til å opprettholde den israelske folkerettsstridige okkupasjon av palestinsk land.

Etter påvirkning fra blant andre Norsk Folkehjelp ble det vedtatt å trekke ut fondets investering i det israelske selskapet Elbit Systems, et selskap som spiller en aktiv rolle i å gjøre Israels brudd på folkeretten mulig. Etikkrådets anbefaling var knytta til Elbits rolle i bygginga av separasjonsmuren, men selskapet er også medprodusent av droner, førerløse fly som ble brukt av Israel under krigen i Gaza til bl.a. å drepe lekende barn.

I januar i år fulgte investeringsfondet i Danske Bank etter det norske vedtaket. Dette viser at det nytter, men det er fortsatt om lag tretti selskaper igjen, israelske og utenlandske, som profitterer på det norske investeringsfondet.

Kristin Halvorsen, som var finansminister da Elbit Systems ble fjerna som mottaker av midler fra Norge, skal ha mye ære for sin innsats. Men den sittende regjeringa må fortsette å legge press på Etikkrådet i SPU slik at norsk støtte til israelske folkerettsstridige overgrep kan opphøre.

Sjøl om dette blei skrevet for et par måneder siden tar jeg det med, fordi det påfølgende svaret ikke blei tatt inn i som leserinnlegg i Fædrelandsvennen. “Svaret” følger nedenfor (2). Og det er jo en forunderlig praksis fra en avis å ikke la folk få anledning til å svare på et angrep. Synes nå jeg da!

ISRAEL MÅ PRESSES (2)

Ikke inntatt i Fædrelandsvennen, til tross for at det var svar på et angrep!!

For noen dager siden hadde jeg et innlegg i avisen om at Norge (Pensjonsfondet) burde trekke seg ut av virksomheter som støtter Israels okkupasjon og overgrep mot det Palestinske folket.

Jeg har fått et svar fra en “Israelvenn”  – Harald Syvertsen – som overhodet ikke kommenterer innholdet i innlegget mitt.   Hans besyv i saken er følelsesutbrudd, karakteristikker som feiginger, og at SV hater Israel .  Jeg skjønner nå at jeg litt uforvarende har havna oppi en Israeldebatt av “Sørlanderitypen”. Det er vel kanskje ikke mer enn en kunne forvente når en kritiserte Israel i Fævennen, “Israelvennenes hjemmebane”. Jeg skal derfor ikke tvære denne debatten ut. Innlegget mitt om Pensjonsfondet og norske investeringer står framdeles greit på egne bein. Men etter utskjellinga av SV kan jeg jo referere hva SV sjøl sier at de mener,  slik det fremkommer i  arbeidsprogrammet:

“SV støtter palestinernes kamp mot israelsk okkupasjon og påtvungent eksil, deres rett til en egen stat med Øst-Jerusalem som hovedstad og flyktingenes rett til å vende tilbake. SV vil legge press på Israel og være pådriver i kampen mot apartheidmuren på den okkuperte Vestbredden i henhold til uttalelsen til den internasjonale domstolen i Haag. Israel må forhandle med palestinernes valgte representanter, uansett parti. Manglende internasjonalt press på Israel er en vesentlig årsak til at Israel kan fortsette okkupasjonen. SV vil arbeide for internasjonale sanksjoner mot Israel, og mener det må vurderes både økonomiske sanksjoner og sanksjoner innen kultur, idrett og akademia. Det er vesentlig at disse har støtte blant palestinerne. SV vil arbeide for en internasjonal våpenboikott og våpenembargo mot Israel så lenge staten fortsetter sine angrep på den palestinske sivilbefolkningen.”

Og når det gjelder kildehenvisninger til mine påstander om Israelske overgrep – som Syvertsen etterlyser – kan  jeg anbefale “Øyne i Gaza” av Erik Fosse og Mads Gilbert. Og ellers inneholder jo  Goldstonerapporten mye god dokumentasjon. Interessant om bruk av droner, altså førerløse fly, som Syvertsen etterlyser, – er dette programmet fra NRK: http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6595132 – 06.05.2009.

CUBA OG “MENNESKERETTIGHETER”.

USA har i nesten 50 år hatt en politisk, økonomisk, sosial og kulturell blokade og isolasjon av Cuba. Begrunnelsen for blokaden og forfølgelsen har variert, men for noen år siden bestemte USAs ledelse seg for at de skulle bruke “brudd på Menneskrettighetene” som hovedargument i sine internasjonale propagandakampanjer. De som tror dette er godt fundert kan lese Amnesty Internasjonals siste rapporter om Latin Amerika – og ikke minst USA. – Der er masse grufulle ting, fra mange forskjellige land. Men ingen vil på bakgrunn av dette kunne påstå at Cuba er en slags menneskeretighets-versting.

Og les denne artikkelen om Cubansk “U-hjelp”, som nesten ingen får høre om p.g.a et eller annet, kanskje det amerikanske informasjonsmonopolet, -.  og se om USA skal få lov til å knuse dette landet økonomisk fordi det  liksom ikke ivaretar menneskerettighetene. Å gi fattige mennesker  i den 3. verden ei utdanning som setter dem i stand til å ta seg av sine medmennesker, er ikke det å ta menneskerettighetene på alvor?

Exporting healthcare to Africa (By Tom Fawthrop in Cienfuegos, Cuba)

Globalising healthcare: African medical students are training in Cuba

In universities across Cuba, the next generation of African doctors are being trained on scholarships that may prove more valuable than any foreign aid package to their continent. When they graduate, the doctors will return home to treat patients in some of Africa’s poorest countries, equipped with some of the best medical training in the world. Their education and training will not have cost them anything, and many say they plan to use their skills to help those too poor to pay for treatment.

“I am from a very poor family in Eastern Cape,” says Sydney Mankale Moroasale, a South African medical student currently studying at Cienfuegos University in Cuba. ”People all around me were suffering. I said to myself ’Why couldn’t I be the one to help them?’ It was my dream to be a doctor.”

A further 125 South African medical students study alongside Moroasale at Cienfuegos, while another 224 are enrolled in other Cuban universities. None of them would have been able to study medicine at all had it not been for the scholarship programmes.

A total of 286 African doctors have graduated from Cuba since the first batch in 2005. After the 1959 revolution, Fidel Castro, the former Cuban president, pioneered the creation of a dynamic and comprehensive public health system which has been praised by the World Health Organization for providing free healthcare to all its citizens. Even doctors working in countries ideologically opposed to communist Cuba admit that the system works. ”It is internationally known that medical standards are very high in Cuba, and medical training is very good,” says Dr Arachu Castro, a Spanish specialist in social medicine at the Harvard Medical School.

Community-based approach

Some South African doctors, mostly those working in the private sector, have questioned medical standards in Cuba, but in the main, public health experts have defended the island’s medical achievements – particularly its focus on primary healthcare. Dr Julio Padron Gonzalez, who runs the foreign student medical programme at Cienfugos University, explains why this is so important.

“The medical curriculum is patient-centred and orientated toward the family doctor and community health,” he says. “Ninety per cent of health problems can be dealt with at the level of primary healthcare.”

This approach has impressed many of the students studying on the programme. Johanne Mkhabele is a South African student specialising in HIV/Aids prevention and treatment. ”We have to learn from Cuba how to involve the whole community in preventing HIV/Aids, and not just leave it to the health workers,” he says. ”Everybody has to be involved.”

Reversing the brain drain

Dr Julio Padron says primary healthcare is a key part of the students’ education

In recent years, South Africa has watched thousands of doctors leave the country in search of higher salaries in the West. The problem is not unique to South Africa – many African countries face a similar brain drain. Cuba has bucked the trend of poaching doctors from Africa, and its efforts to give, rather than take, doctors from the continent has impressed the African countries who benefit.

“I don’t know of any other country in the world that has 30,000 foreign students. Cuba has demonstrated you don’t have to be wealthy to help other nations,” says Segun Bamigbetan Baju, the Nigerian ambassador to Havana. ”Cuba is a developing country making great sacrifices and denying itself so many things to help Africans,” he adds.

Since the 1970s, Cuba’s programme to reverse the brain drain has seen 17,000 professionals, including doctors, return to African countries. More than 50 per cent returned to practise medicine and nursing. In addition, Cuba has pioneered co-operation in establishing new medical schools in Ethiopia, Uganda, Ghana, Gambia, Equatorial Guinea and Guinea Bissau.

The students say it is not only the intense focus on primary healthcare that they would not pick up in a South African medical school. One of the first year subjects is medical philosophy and ethics, a course which stresses a commitment to patients, health as a human right and the moral obligation of doctors to provide services to the rural poor.

So what lies behind Cuba’s commitment to training African doctors? ”We are showing an example that it is possible to do things in a different way, even though we don’t have many resources,” says Clara Esther Gomez, a lecturer at the medical school at Cienfugos.

Globalising healthcare

Cuban doctors and medical professors refer to their international mission as  ‘Globalising Healthcare’. But in a globalised world, what is to stop some of the new doctors following their home-grown counterparts to the West to search for lucrative careers? ”I assure you with my life that no doctor trained in Cuba, once he starts practising back home, will ever leave the country,” South African student Moroasale says emphatically when asked.

Of far greater concern is how far Cuban graduates can apply the community-based approach once they are integrated into a very different kind of health system back home. Moroasale is determined to make a difference. “I am going to offer every patient what they need without checking first what they have in their pocket,” he says. But Gomez admits it may be tough for some of their graduates to deal with the medical establishment at home. ”The entrenched doctors in South Africa will not readily accept the Cuban-trained doctors and treating patients without payment,” she says.

“It will be a battle of ideas, but in this battle, humanity and health will win over money.”

Source:

Al Jazeera

SLIPP CUBANERNE FRI, GAHR STØRE !

 

Den amerikanske blokaden av Cuba fordømmes nå av en samla verden. I FNs hovedforsamling var det nå i år bare USA og Israel som stemte mot resolusjonen som fordømte blokaden.

Blokaden, som nå har vart i over 50 år, er økonomisk, vitenskaplig, kulturell, sosial og politisk. På alle felt har USA sørga for å isolere Cuba. Og etterhvert som Cubanerne har greid å lage hull i blokaden og finne nye samarbeidspartnere, har USA stramma inn, og forfulgt Cubanske virksomheter kloden rundt.

Skadevirkningen på det Cubanske samfunnet er enorme. En sak er de økonomiske skadene som er bergna til over 500 milliarder norske kroner, – for et fattig land.  En annen sak er avstenging fra det fremste i moderne teknologi f.eks innenfor medisin, fra vitenskaplig forskning og konferanser, fra et kulturelt marked. Mangelen på medisiner og moderne medisinsk utstyr er påtakelig. Mennesker dør på Cuba p.g.a. blokaden

Men det aller verste er kanskje likevel skadevirkningene på det sosiale samfunn på Cuba. Dette har bl.a. Amnesty Internasjonal påpekt flere ganger. Blokaden og den amerikanske fiendtligheten har umuliggjort ei naturlig sosial utvikling, ei naturlig utvikling av sosiale institusjoner, av demokrati og debatt.

Har du et truende rovdyr like utenfor stuedøra vil det fremme vaktsomhet og kontroll mer enn samtale, åpenhet og dialog.

Norge bør heve stemmen sin mot urett og overgrep. Det er ikke nok å avlevere en stemme hvert år i FN. Snakk til dem. Snakk til de som har ansvaret. Ta det opp med Fredsprisvinneren som nettopp har gått inn for å forlenge denne ulovlige og ødeleggende blokaden.

Vi har ei rødgrønn regjering som skal være den mest radikale i Europa. Men hvor er evnen og viljen til å kritisere USA, til å tale USA “midt i mot” ?

Hvor høy er stemmen din når USA er overgriperen, Gahr Støre ?

- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – — – - – - – — – - — – - – -

Sendt Dagsavisen fredag 30.10

Avslått 2.11

Men jeg sender likevel en liten henvendelse til avisens debattredaktør:

“Kjære Ivar

Jeg skal ikke legge meg opp i jobben din, og jeg skal heller ikke komme trekkende med ytringsfrihet. Men dette lille innlegget er litt fikst og annerledes. De fleste har jo fått med seg masse negativt om Cuba. Sånn sett er denne litt overaskende. Tenk at det er noen som synes det er negativt at USA plager livet av Cuba.

Ellers kan jeg opplyse at jeg har slutta å kjøpe Dagbladet på lørdager. Nå kjøper jeg Dagsavisen.

hilsen Odd Hansen

___________________

AFGHANISTAN TRENGER FRED.

 

Unge Høyres Benjamin Grønvold har et utspill om Afghanistankonflikten i onsdagsavisen, som trenger en liten kommentar.

Da den rødgrønne regjeringa overtok regjeringsmakta i 2005, trakk de ut norske offiserer fra Irak, og de trakk ut norske soldater fra den amerikanskleda Operasjon Enduring Freedom i Sør-Afghanistan. Samtidig tok de debatten innad i NATO om å øke den sivile innsatsen. For Norges vedkommende er den nå 50%/50%. For de andre landene som deltar ligger den nærmere 90/10, altså i alt vesentlig krig og bomber.

Vi vet alle at det først og fremst var SV-kretser som representerte den “sivile” linja,- og som heller ikke ville at Norge skulle delta i USA sin heseblesende jakt på alt som ved en viss velvilje kunne kalles Taliban, gjennom sin Operasjon Enduring Freedom i Sør. Med høyteknologisk krigføring, med detaljert sattelittovervåking, med ubemannede droner, blei dødbringende raketter sendt avgårde mot mistenkte personer, om det så var midt i en landsby. Amerikanerne og deres samarbeidspartnere har dessuten stått for en brutalitet overfor fanger som vi ikke tror er sann, og som bryter krigens regler med sine overgrep. Slik skaper amerikanerne stadig økt rekruttering til Taliban og til motstanden mot utlendingene.

Jeg skjønner at Grønvold er fornøyd med ISAFs og NATOs økte fokus på sivilebefolkninga og på kvinners rettigheter, som nå bl.a  har ført til at 1/3 av jentene i landet får gå på skole. Men sannsynligvis finnes det mer menneskelige og effektive måter å gi jenter utdanning på enn å bombe landet deres, skape enorme flyktningestrømmer, tigging, prostitusjon og fattigdom.  Sentrale forskere og ledende militære har derfor tatt til orde for forhandlinger med de forhandlingsvillige deler av Taliban. Det kan jo ikke være noe mål i seg sjøl å utrydde alle Islamister (?)

Situasjonen er blitt slik nå, – at bare dersom det norske militære engasjementet avvikles, kan Norge konsentrere sin innsats på det sivile området og styrke muligheten for en politisk løsning. En løsning som innebærer at FN etterhvert overtar ansvaret for støtte til sikkerhet og stabilisering.

Jeg registrerer at Barack Obama har tatt ei tenkepause når det gjelder denne krigen.  Jeg tror nok jeg kunne tenke meg å foreslå noe av det samme  for Unge Høyre. Det er ikke nok å være guttaktig begeistra for krig og æresmedaljer og våre soldater.

For å sikre ei fredelig utvikling er det viktig at Barack Obama nå velger forhandling og dialog framfor flere soldater. Og mye tyder på at han er klart mer inkluderende i forhold til deler at Taliban. Det er derfor viktig å opprettholde kravet om en forhandlingsløsning, og at krigføringa stanses.  Det sivile samfunnet  må bygges på Afghanistanernes premisser, i en prosess der nasjonale demokratiske institusjoner tar kontroll på alle områder, med full råderett over egne ressurser, og uten fremmede baser.

Det er jo sjølsagt mulig at en slik stat blir en Islamsk stat. Det må vi leve med. Men det betyr sjølsagt at vi  fortsatt vil støtte kvinners rett til utdanning, rett til å slippe å tvangsgiftes og å gå med burka. Men dette blir en del av det sivile hjelpearbeidet og menneskerettighetsprosesser som vi fortsatt vil drive – med mye større effekt – i arbeidet med å bygge det framtidige Afghanske samfunnet. Målet med krigen og bombinga er tross alt ikke å bygge jenteskoler eller å hedre våre soldater, slik som Unge Høyre later til å tro.

—————————————–

Sendt Fædrelandsvennen 29.oktober.

Jeg har ringt og purra i dag, mandag 2.11.

Kommer inn dersom jeg forkorter det, sier de.

Så gjør jeg det da!

Innlegget om Cuba ligger dårligere an forstår jeg.

“Det er så mange debatter som går……bl.a om presten Lied…..”

 

FÆDRELANDSVENNEN OG DEMOKRATI.

Jeg er en av de mange som mener politikk er viktig. Jeg setter meg inn i ting. Og jeg skriver. Målet er som oftest å bli hørt og lest av andre mennesker. Den eneste avisen i Kristiansand er Fædrelandsvennen. Heilt frem til for et par uker siden nøyde de seg med ei  - 1 – side til leserinnlegg, debatten om valg o.l.  - til tross for at valget var like rundt hjørnet.

Norske aviser er “subsidiert” med millioner i momskompensasjon, bl.a fordi de har ei rolle, som et sted for den offentlige debatt og meningsdannelse, – i alle fall i festtalene.

Som de ser, de som leser den lille bloggen min,  http:// oddhansen.com,  - så har jeg forgjeves forsøkt å komme til orde i avisen gjennom valgkampen, med heile 3 innlegg.

Jeg klager ikke nå min nød for dette. Men dersom dette er situasjonen for vanlige folk i distriktet, – dersom det kommer så mange leserinnlegg til Fædrelandsvennen, at det  i praksis blir så godt som umulig å komme til orde, da er det et demokratisk problem. Det er et demokratisk problem at ikke avisen kan avse mer plass for disse debattene.

Jeg ser jo at redaktøren sjøl har meninger om så mangt, og sørger for at han får god plass til å fremme disse.

Hva er årsaken til at en slik avis ikke kan avsette mer plass til den debatten som vanlige mennesker trenger for å føle at demokratiet fungerer ?

Er avisen virkelig blitt så kommersiell at de ikke har råd, – at sidene koster, og at det er kalulatoren som bestemmer demokratiets kår.

Ja jeg bare spør.

(eller er det slik at innleggene holder et for lavt og uinteressant nivå, eller er for dårlig og hjelpeløst skrevet ?)