BLOKADEN AV CUBA

Som nyvalgt leder av CUBAFORENINGEN SØR googlet jeg meg en tur på nettet for å oppdatere meg litt på omtalen av den amerikanske økonomiske og politiske blokaden av Cuba, og de amerikanske aksjonene, under fellesbetegnelsen Operasjon  Mongoose, - for å velte styret på Cuba på 60-tallet.

Sant å si var det ikke så mye å hente om noe av dette, - det betyr vel kanskje at media har akseptert den amerikanske påstanden at den økonomiske blokaden nesten ikke betyr noe for cubansk økonomi, og at den økonomiske tilstanden på Cuba skyldes at det cubanske økonomiske systemet,- fritt for milliardærer og mediamoguler,-  ikke kan fungere. Og det betyr vel kanskje også at de amerikanske sabotasjeaksjonene på Cuba, og drapsforsøkene på Fidel Castro, - ikke er viktige for å forstå Cubas historie og situasjon.

La meg derfor si litt om blokaden. Vi hører ofte at den kom for å å innføre demokrati på Cuba. I virkeligheten er det slik at blokaden trådte  i kraft som en reaksjon på at Cuba forsøkte å frigjøre sin økonomi fra amerikansk dominans. Før dette hadde USA i alle år ,- etter at Cuba blei egen nasjon, og fri fra det spanske koloniveldet, -   støtta regimer på Cuba som i varierende grad var diktaturer, demokraturer e.l. - uten å få noen samvittighetsproblemer av den grunn.

Og bare en måned etter at revolusjonen hadde seira 1. januar 1959 sendte Cuba en forespørsel til USA om en beskjeden kreditt for å opprettholde stabiliteten for sin nasjonale valuta. Nå var tona en annen enn overfor diktatoren Batista, som hadde styrt landet frem mot revolusjonen. Nå var svaret nei. Og her skal vi være klar over at Cuba nærmest hadde vært et lydrike under USA. USA mottok 67 prosent av Cubas totale eksport, - og 70 prosent av alt som blei importert kom fra USA.

Lederne for revolusjonen visste at om Cuba skulle bli en sjølstendig nasjon, måtte de få styring med deler av industri og økonomi. Og like presserende var det å gjennomføre jordreformer.  Gjennom disse blei hundretusener av husmenn og leilendinger herre over egen jord.

I slutten av juni 1960 satte så USA inn hovedstøtet mot Cubas frigjøringsforsøk. De annulerte selve livsnerven i Cubas økonomi, sukkeravtalen. Cuba hadde da bare valget mellom å kapitulere, å gå tilbake til rollen som lydrike under USA,- eller å forsøke å få sukkeravtaler med andre land.  Cuba inngikk så en avtale med Sovjet om bytte av olje mot sukker. Og da  amerikanskeide oljerafinerier nekta å rafinere sovjetisk olje hadde Cuba ingen annen utvei enn å nasjonalisere disse selskapene.

3.januar, ett år etter at revolusjonen hadde seira, - og på et tidspunkt hvor ingen ennå hadde forventa at det skulle vært avholdt noe slags valg på Cuba,- da bryter USA de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Paralellt med dette har USA  sendt våpen og CIA-folk til Cuba; starta sabotasjegrupper og terrroraksjoner. Og i april 1961 angriper eksilcubanere, trent og væpna i USA,- Cuba i Bay of Pigs (Playa Giron).  Angrepet slås ned, trass i amerikanske antakelser om at det Cubanske folket ville reise seg i en slags frihetskamp.

USA innfører forbud mot import av alle Cubanske varer. Og deretter en mer omfattende økonomisk og politisk blokade av Cuba.

I følge tall som cubanerne har lagt fram for FN har blokaden kosta Cuba nesten 500 milliarder kroner. Og da har de ikke tatt med kostnadene ved sabotasjer og terrorangrep gjennom mange år. Tygg litt på tallet. Vi snakker om et land i den tredje verden!

  

Blokaden av Cuba er ikke bare en handelsblokade, slik vi ofte får inntrykk av. 

Det er kjent nok at cubanske varer ikke kan selges i USA, og at amerikanske varer ikke kan selges på Cuba.  Men blokaden er også finansiell og politisk blokade, i den forstand at amerikanerne  har sørga for at cubanerne ikke får lån og kreditter,  hverken i Verdensbanken eller i det Internasjonale Pengefondet. Og i alle internasjonale fora har amerikanske diplomater og politikere med seg  “Den Cubanske Agendaen”.  Varer til Cuba skal stoppes, penge- overføringer skal stoppes. Cuba skal svertes,  og Cuba skal fordømmes.

Et illustrerende eksempel er FNs menneskerettskomite som for et par år siden fikk seg forelagt to forslag til uttalelse om brudd på menneskerettighetene. Det ene mot Cuba, det andre mot den amerikanske fangeleiren på Guantonambasen på Cuba. Etter at endel afrikanske og latinamerikanske land (i all stillhet) var blitt fortalt at framtidig økonomisk støtte hang i en tynn tråd, blei Cuba fordømt mens Guantonamofangeleiren gikk fri!!

Og når folk over heile verden kan lese at det “velrennomerte” amerikanske økonomiske tidsskriftet Forbes har kommet frem til at Fidel Castro er en av verdens mest korrupte statssjefer, - eller når vi leser at den flokken med Cubanere som mottar bunker med tusendollarsedler hos USAs ambassadør i Havana, er “journalister”, så er det mye som tyder på at dette er noe av samme agendaen.

At USA har økonomisk makt, og også mediamakt, det vet vi. Og slik sett har det tydeligvis liten betydning at den amerikanske blokaden er blitt fordømt av den Internasjonale domstolen i Haag; og hvert år fordømmes av FN mot USAs og Israels stemmer.

At Cuba har makta å stå mot er bare ubegripelig.

(Hva jeg fant ut om den utrolige “operasjon Mongoose” kommer en annen dag.)

hansen.sv@online.no

 

 

TORGRIM EGGEN, CUBA OG SV

(innlegg i Klassekampen 16.april)

Forfatteren Torgrim Eggen er en slags litteraturanmelder i Klassekampen. Men enda tydeligere, og med enda større engasjement, er han en slags kulturens Cubaekspert.

Først og fremst er han engasjert i kulturkampen på 60 og 70-tallets Cuba.  Han har sett på noe av det som skjedde. Og engasjert seg.  Det er ærlig nok. Om man bare er klar over sammenhengen:  den krigen han fører er en liten del av en gammel krig.  Den er om de vanskelige årene for Cuba, like etter revolusjonen.  Et samfunn skulle formes på nytt. De gamle makthaverne skulle fratas makt og innflytelse. Nye samfunnsklasser skulle overta. Motsetningene i folket var store, og de var bitre.  Årene med diktatur hadde satt dype spor. Som om ikke det var nok, så hadde USA  erklært Cuba krig, først i det stille, så åpent, så i det stille igjen. Sabotasjer og attentater var en nesten daglig foreteelse.

Verden omkring,  norske forfattere f.eks, lot ikke høre fra seg i noen særlig grad. Heller ikke norske medier. USAs overgrep var uhyrlige.  At store deler av den cubanske opposisjonen den gang, som nå, sto på USAs lønningsliste, er vel mer enn sannsynlig.

Torgrim Eggen har tatt sitt standpunkt, valgt side, og erklært sin egen personlige krig mot den ene sida i konflikten den gang, de revolusjonære.  At han i den sammenheng har positive og begeistrede meninger om den kjente opposisjonelle, eller landssvikeren,  Armando Valladeres, er jo logisk nok.   

Jeg skal være den første til å akseptere en forfatters rett og trang til å profilere seg, ha merkesaker, og å stå for noe mer enn hverdagsflanerier og kitch. Og når Eggen har valgt seg  en noe forsinka kald krig mot “etternøleren” Cuba som sitt varemerke, så er han på trygg grunn, det vet han nok. Han er en del av noe større enn seg sjøl. Den politiske og økonomiske forfølgelsen av Cuba som USA har stått for de siste 49 årene savner sidestykke. Og sjøl om så godt som heile verden fordømmer USAs folkerettsstridige overgrep, så gir likevel den massive propagandaen fra USAs side resultater i det lange løp. Det er derfor relativt trygt, stuerent og sågar salongfahig å forfølge Cuba. 

Men Eggens sprang over til politikkens verden i dag, med krigserklæring mot folk på venstresida, eller hvor det nå er, for å  ha sympati med dagens Cuba, og de verdier de står for,  i en verden hvor “there is no alternativ”, - det blir blir bare usympatisk og pinlig. Torgrim Eggen tar seg heller ikke bryet med å oppdatere kritikken, men roper på SVs sentralstyre, for at de skal ta seg av en av hans kritikere, Arnfinn Monsen. 

Og når jeg skriver oppdatere kritikken, så mener jeg i forhold til det Cuba vi etterhvert begynner å se konturene av. Et samfunn som legger for dagen en holdning til ressurser og bærekraftig utvikling,-  og en solidarisk holdning i forhold til mennesker i fattige land, - som burde få Eggen og andre pene mennesker i verdens rikeste land til å sette croissantene fast i halsen.                              

CUBA OG INTERNETT OG MOBIL.

En gjenganger i mediene har vært at folket på Cuba undertrykkes ved at de ikke har noe særlig tilgang til internett,- og at det også er så godt som umulig å få seg mobiltelefon .

Nå gjør cubanerne det kjent at internettilgangen vil bli drastisk forbedra, og mobiltelefoner vil bli tilgjengelige for alle som ønsker det, sjøl om det i første omgang bare vil være i konvertible pesos og ikke cubanske pesos. Jeg ser at norske aviser derfor bringer videre spekulasjoner om at dette viser at den Cubanske regjeringa er under sterkt press, og nå er pressa til “liberalisering”, eller at Raul Castro nå har innsett at større frihet må komme.

Javelja.

Det er klart at bedre utbygd mobilnett er et gode for den jevne cubaner. Og bedre internett-tilgang er et fremskritt. Men den cubanske forklaringa på hvorfor det har vært som det har vært, og hvorfor det skjer endringer nå, er jo ganske interessant da.

I følge cubanerne har internettilgang vært begrensa først og fremst fordi USA har nekta cubanerne tilgang til de undersjøiske kablene i Karibien. I tillegg har USA nettopp blokkert 3.500 .cu-adresser. Cuba har derfor vært tvunget til å kjøpe seg tilgang gjennom dyre og tungvinte sattelittløsninger. Av den grunn har det vært nødvendig å prioritere bedrifter, helsevesenet, offentlig virksomhet og undervisning foran privatpersoner, logisk nok. Nå har lån fra Kina og utbyggings-samarbeid med Venezuela for undersjøiske kabler, gjort det mulig å endre på dette.

Og bygging av infrasruktur for mobilnettet har vært et ressursspørsmål. Cuba er f.eks ramma av den amerikanske blokaden som har kosta Cubansk økonomi nesten 500 milliarder kroner. Når det nå legges opp til økt tilgang på mobiltelefoner skyldes det først og fremst bedret cubansk økonomi. Men også gode teknologiske løsninger og et etappevis investeringsprogram som sakte men sikkert skal gi Cubanerne bedre tilgang. Utbygginga kommer først de distrikter på Cuba til gode, som har dårlig ordinært telefonsystem.

Cuba er et land i den tredje verden, et land med begrensa ressurser, - men har en økonomisk modell som gjør det mulig å prioritere hva man mener er viktigst å satse på. Et par år har det vært storsatsing på energiøkonomisering og bedra energiforsyning. Og et par år har det nå vært satsa stort på å modernisere kommunikasonssystemet, først og fremst buss og jernbane. Samtidig har man heile tida opprettholdt et slags kortsystem for mat som sikrer alle innbyggerne den nødvendige maten for en såpass billig penge at alle har råd til det.

Sammenlikner vi med andre land med begrensa ressurser høres det fornuftig ut.

Og jeg synes noe av dette høres ut som noe som likner på Gerhardsenperioden i norsk etterkrigspolitikk.

CUBA OG CALEB McCARRY

Innlegg i Klassekampen 2.april.

Torsdag 3.april kommer Caleb McCarry for å ha møte med Raymond Johansen i UD. Han er den i USA som for tida har ansvaret for; bl.a ved hjelp av 80 millioner dollar, å knekke Cubas selvstendighet, og å innføre et amerikanskliknende markedssystem i landet. Han fremstiller det som en kamp for demokrati.  Men vi som har oversikten over USAs skjulte og åpne krig mot Cuba vet at undergraving og sabotasje starta kort tid etter at Cubanerne hadde gjennomført sin revolusjon,-  og først og fremst for å sikre de store amerikanske firmaenes økonomiske interesser. 

Og man kan jo spørre seg,- med hvilken rett krever USA en markedsøkonomi innført på Cuba? Er det virkelig ikke lov for et folk å satse på at samfunnet og økonomien kan fungere uten milliardærer og mediamoguler?

Norge har i mange år stemt for FN-resolusjonen som fordømmer USAs folkerettsstridige blokade av Cuba. At USA overhodet ikke bryr seg om resolusjoner i FN er vi vant til.  Men når nå McCarry kommer for å få Norges støtte til overgrepene sine håper jeg virkelig den rød-grønne regjeringa gir McCarry den beskjeden han fortjener:  Nemlig……. at vi ikke er med på spillet deres. Snarere tvert om. Vi vil gi Cubanerne ei håndstrekning til å overvinne de problemene blokaden påfører dem. Hører du Sam,- de rød-grønne foretrekker at Cubanerne styrer landet sitt sjøl, ikke dere!!

CUBA OG INTERNASJONAL SOLIDARITET

 

Jeg kunne ikke dy meg for å ta med denne.

USAs intense bakvasking av Cuba gjennom mange år har gitt mange et veldig negativt bilde av landet.

Men ta et par minutter, tygg litt på det som står der, og vit at vi snakker om et utviklingsland, et land i den tredje verden. Og vit at vi snakker om et land som kontinuerlig forfølges for sine “brudd på menneskerettighetene”.

Forøvrig kan det være interessant å se hvor mange norske medier som finner slikt som dette verd publisering.(?) 

IN DEFENSE OF HUMAN RIGHTS: Cuba Increases Solidarity with Third World. Havana, Nov 28 (acn) Cuban Deputy Foreign Minister Eumelio Caballero announced on Tuesday that almost a million patients from 31 Third World countries have recovered their sight thanks to the work of Cuban doctors who participate in the free eye-surgery program Operation Miracle.

 Speaking at the 14th International Conference on European Studies that began on Tuesday in Havana,the diplomat explained that this program, promoted by Cuba and Venezuela, is mainly aimed at low-income people from the Latin American and Caribbean region.

 He added that, as part of this initiative, the island has donated 37 ophthalmologic centers to eight countries and it is currently working on the setting up of seven others.

 Operation Miracle, which began in July 2004, aims at restoring eyesight to six million Latin American people in a ten-year period. Regarding Cuba’s medical cooperation all over the world, the Deputy Foreign Minister recalled that the island’s doctors have treated more than 371 million people, mainly in Latin America, Africa and Asia. They have delivered more than 800,000 babies; they have performed 2.4 million surgeries and they have immunized 9.3million children.

Caballero noted that there are currently more than 36,000 Cuban medics and paramedics making their contribution in remote places of difficult access in 97 Third World countries.

 In addition, he said that there are currently 49,700 youths from 121 nations studying medicineon the island or with Cuban professors in their espective countries.

 He also stressed that, in the last four years, 2.6 million people in 22 countries have learned to read and write thanks to the Cuban ‘Yo sipuedo’ (Yes, I Can)literacy program,validated by the UNEducation, Science and Culture Organization(UNESCO).

 

 

NÅR VENSTRE GJESPER

Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 24.oktober.

Venstrepolitikeren Eva Kvelland har i fredagsavisen et noe oppgitt sukk over den rødgrønne regjeringa som vasser i penger men ikke får gjort noe. Heile åtte - 8 -ganger forteller hun oss i sin lille artikkel, med litt forskjellige ord fra gang til gang, at de rødgrønne strør om seg med “småpenger”, eller “gir litt til alt, men ikke mye til noe”.

Sånn kan det jo også sies.

Så hopper man behendig over de store områdene, der hvor de rødgrønnes satsing har vært formidabel og vellykka.

Å endre kommunenes økonomi fra innsparing og krise, til et ganske levelig og romslig nivå, - slik at folk får et bedre tilbud på helse, skole, omsorg og kultur, - det er med min tellemåte et kjempeløft, og har da også kosta milliarder.

Å skape 10.000 nye årsverk i omsorgssektoren er ikke “småting”.

Å løfte norsk barnehagepolitikk fra evinnelig køstøing og høye priser, til en anstendig del av det norske velferdssystemet, er med mine øyne ei storsatsing.

Og at Norge nå gir 0,98 prosent av brutto nasjonalprodukt i U-hjelp, og derved ligger an til å makte målet på en prosent, synes jeg er bra, men kommer vel også inn under Kvellands “småpenge”-betegnelse. Pytt, pytt.

Som SV-er er jeg enig i at fattigdomssatsinga ikke har vært god nok. Men å fremstille det som om det finnes et enkelt Mantra - et trylleord - som gir løsningen - det er tilnærma fusk. Om det er felt hvor problemet er så sammensatt at løsningene må være mange og forskjellige, ja så er det i kampen mot fattigdommen. De mange små tilnærmingene gir resultater, sjøl om vi har et arbeidsliv og et skattesystem som ikke akkurat bidrar til å utjevne forskjeller.

De rødgrønne har i Soria Moria lovet å utarbeide en helhetlig plan for innsats på dette feltet. Den største satsinga nå er det såkalte Kvalifiseringsprogrammet. Folk som har gått lenge på sosialhjelp sikres en inntekt som er langt høyere enn sosialhjelp, mot at de deltar i tiltak som kan gjøre veien ut av sosialhjelpen enklere. For meg høres dette veldig fornuftig ut. Tar du så med at trygdeoppgjøret i vår var historisk godt, og satsene for sosialhjelp for første gang er økt mer enn prisstigninga, så er vi litt på rett vei.

Ellers er det vel betimelig å spørre Kvelland hvor de store vyene var, de kjempestore satsningene, de store trylleordene, da Venstre satt i regjering? For meg var den regjeringas hovedsatsing skattelette for de som hadde mest fra før, en arbeidsmiljølov som svekka arbeidstakernes vern, et forsøk på en gigantisk privatisering av norsk skole, og en utenrikspolitikk som var som snytt ut av nesa på Georg W. Bush.

PAKISTAN - OG VÅR VENNS DIKTATOR

(sendt Fædrelandsvennen 7.nov. Ikke inntatt! Til tross for purring)                                  

Medias dekning av demonstrasjonene og voldsomhetene i Burma, viser at aviser, TV og sågar moderne mobiltelefoner, kan spille en viktig rolle i kamp mot undertrykkende generaler. Det blei lagt press på generalene, men nesten vel så viktig, det blei lagt press på de som gjør det mulig for diktatorene å overleve.                          

I saken om Burma dreier det seg om mange land, men også Kina som er Burmas viktigst handelspartner. Sterke krefter ivra sågar for å boykotte OL i Beijing.            

Så kommer diktaturet til general Musharraf i Pakistan, og så kommer unntakstilstanden. Bildene av politikere og dommere som fengsles, politifolk som slår demonstranter med køllene sine, - ruller ikke over skjermene dag etter dag, og pryder heller ikke forsidene. Kritikken av generalen er sterk nok, men sporadisk og litt laid-back.                                                                                                                       Onde tunger antyder at det kan skyldes at alle vet på hvems nåde denne generalen sitter, hvor han får sine militære krefter og sine våpen fra. Visstnok 55 milliarder på 3 år, det meste i militær bistand.                                                                                        

Onde tunger antyder også at makta i medieverdenen internasjonalt er slik fordelt at når USA ikke ser seg tjent med å slippe løs de kritiske kreftene, det halsende kobbelet av pressebyråer, tabloider og organisajoner, ja da holder kritikken seg innenfor rimelighetens grenser .                                                                                          

Og denne gang er det heller ingen som kommer på tanken om å demonstrere mot bakmennene som holder liv i diktaturet. Sjøl om adressen burde være kjent.                

Den er Washington, USA.

FRP OG KULTUR FOR FOLK FLEST

Om kulturhuset i Kristiansand
Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 31.mai

Fremskrittspartiet har gjort det til en fanesak å kjempe mot Kilden, det nye kulturhuset i Kristansand. Det de spesielt legger vekt på i sin motstand er at utgiftene til huset vil gå på bekostning av andre gode formål som eldre, sjukehus, veier etc. Ellers har jeg forstått det slik at det i saken ligger et snev av motstand mot det som kalles finkultur. Og det er nok rett at deler av den klassiske musikken og opera har vært belemra med endel snobbisme, kanskje litt som seiling og golf i tidligere tider. Det betyr at slik kultur har vært betrakta som finere enn annen kultur, og at man har hatt et lite snev av ovenfra-og-ned holdning til de som ennå ikke har lært seg å verdsette slikt. Mange av oss har jo møtt slike holdninger opp gjennom livet. Men det begynner vel å bli endel år siden nå, at disse sosiale barrierene forvitra.

Men for å forstå FRPs motstand mot kulturhuset Kilden tror jeg nok vi må grave litt dypere for å finne hvor hunden egentlig ligger begravd. For mye tyder på at vi står ovenfor noe heilt grunnleggende kulturfjernt og kulturfremmed hos FRPs politikere. Og argumentene som brukes er nok til en viss grad vikarierende, - de gamle og de syke er jo alltids greie å ha til slikt bruk.

Jeg har nemlig truffet på FRPs kulturpolitikk mange ganger i mitt liv. Og det er et mønster i den. Alltid når det har vært snakk om offentlige kulturtiltak, som skal gjøre kultur tilgjengelig for de mange, har de gått i skyttergravene. Argumentene kan ha variert fra sted til sted. Men felles er det at kulturarbeidet alltid er det som skal prioriteres lavest, det er det minst viktige. Offentlige ungdomsklubber har de vært i mot. Musikkskoler var de imot, og kulturskolene. Lokale kulturhus av den typen vi har fått i Kvinedal, Sirdal, Vennesla, Grimstad etc. har de gått i mot. Kulturkontorer ville de ikke ha. Til og med kinoer har de stått på for å få lagt ned. Og der hvor de ikke har kunnet bruke argumenter om de gamle og de syke eller finkultur, har de snakka om uforståelig kunst, kunstnere med sugerør i statskassa og om offentlig ansatte byråkrater som spiser opp skattepengene våre - eller deres.

Konsekvensen av dette kultursynet ville i praksis betydd at vi fremdeles ville hatt det “gamle samfunnet”, som vi husker det fra tida før velfersstatens satsing på kultur tok skikkelig av. Der hvor gamle frøken Pedersen ga pianotimer for barn fra det velsituerte borgerskap. Og vi andre hadde Tarzan, cowboy og action på kinoen. Og ellers vet vi jo at de velbemidlede alltid finner en ordning, - der er alltids en teaterweekend i Wien som kan friste.

Er det noe vi bør være stolt over at det norske samfunnet har fått til, så må det være at det har gitt alle mennesker en mulighet til å utvikle heile seg, og har åpna en fantastisk kunst og kulturverden for “folk flest”.

FRP har alltid kjempa mot ei slik utvikling. Ikke bare mot Kilden, men mot alle “kilder”.

VENSTRE ER PÅ BANEN

Revidert budsjett…..og Venstre.
Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 23.mai

Det er jo egentlig litt synd på Venstre. De har så fryktelig mye saft i frasparkene nå om dagen. Det er så mye som skulle vært gjort i norsk politikk. Ja det er reint så det gnistrer av partiet nå.

Nå er det jo slik at Venstre satt i regjering med Høyre i 4 år, en periode de kanskje helst vil glemme, men som noen av oss husker først og fremst for store skattelettelser for de med mest fra før, struping av kommunenes økonomi, forsøk på å privatisere skoleverket med å slippe til store kommersielle aktører, og en servilitet overfor USA som var reint pinlig.
Men det forhindrer ikke partiet å være mest storkjefta, belærende og besserwissen i den nåværende opposisjonen.

Siden de sjøl ikke hadde så mye penger å bruke på fornuftige formål i sin egen regjeringstid, etter at skattelettene var gitt, har de nå riktig tatt på seg spanderbuksene,- ikke sine egne men de rød-grønnes - og med en harselerende overdommertone forteller de oss hvordan ting egentlig skulle vært gjort. Alle den rød-grønne regjeringas tiltak er feil eller litt dumme, eller så er de så ubetydelige at det er til å le seg skakk av.

Og Venstres “han Sponheimen” tar som vanlig kaka og gjør seg morsom på bekostning av frukt og grønt til skoleelever på ungdomstrinnet. “ Kristin Halvorsen lovte elevene en varm kylling, og alt de får er en halv banan”, sier Sponheim. Vel vitende om at det er forskjell på hva SV ønska å gjennomføre, og det regjeringspartiene blei enige om i Soria Moria, nemlig en ordning med frukt og grønt, og forsøk med skolemåltid. Og vel vitende om at tiltaket med frukt og grønt ikke dreier seg om en halv banan, og at det forøvrig er en fantastisk fin sak som Venstre sjøl ville ha elska om de hadde hatt makt og penger til å gjøre slikt.

Og Venstres miljøpolitiske talsmann Gunvald Ludvigsen følger opp, og kritiserer at den rød-grønne regjeringa i revidert nasjonalbudsjett har økt tilskuddet til kollektivtransport i distriktene(!). Man skal jo ikke se bort fra at et litt bedre busstilbud f.eks, hadde gjort seg endel steder, også utenfor de store byene. Så dette skulle man jo trodd var en grei sak for et miljøparti med distriktsprofil. Men så feil kan man altså ta. For det er på ingen måte noen fornuftig måte å bruke pengene på iflg. Ludvigsen. Det er byene som trenger midler til kollektiv-transport. Og dersom man så absolutt skal bruke penger i distriktene bør det være til noe annet…….se det ja, se det ja.

Det er nok bare å innse at det ikke er lett å gjøre Venstre til lags i disse tider, om man skulle hatt lyst til det. Det var sikkert noe lettere da de satt i regjering, da hadde de en noe mer smålåten stil.

19.mai

FASCISME

VIDKUN QUISLINGS LIV
leserinnlegg i Varden, Telemark 18.mai.

I disse dager åpner ei utstilling om Vidkun Quislings liv på Telemark Museum. Utstillinga er allerede blitt møtt med negative reaksjoner fra enkeltpersoner og fra organisasjonen SOS Rasisme. Argumentene som er blitt fremført er at det kan være farlig om folk i vår tid får se at Quisling og Nasjonal Samling hadde mange sider, både gode og dårlige, det kan ha en smitteeffekt.
Sjølsagt er det noe sant i det, enhver ide kan ha en viss smitteefffekt. Men i et demokrati er det innholdet i ideene som skal avgjøre hvilken innflytelse de skal ha. Og da bør vi sjølsagt ha kunnskap om disse ideene og disse tankene.

Et problem med Quisling, nazismen, fascismen og Nasjonal Samlings ideverden, er at den etterhvert er blitt oss fremmed, - det er ikke sikkert vi kjenner den igjen om og når den kommer tilbake. Den besto ikke bare av de ytterpunktene vi kjenner fra jødeforfølgelser, konsentrasjonsleirer og tortur, slik medias forenklinger ofte kan gi inntrykk av. Fascismen har også sider som mange oppfatter som positive. Det er bare å se på debatten om Knut Hamsuns liv og utvikling. Hans fascisme viste seg jo gjennom mange år som forakt for det parlamentariske demokratiet med sine kompromisser og plunder og heft. og med sin forakt for arbeiderbevegelsen med sine fagforeninger og folk som begynte å kreve det de så som sin rett. Hamsun hadde også en sterk beundring for eneren, høvdingen, åndsmennesket og åndseliten. I tillegg kom da hans beundring for styrken og kraften i Tysklands åndsliv, og etterhvert enda mer Nazitysklands gjenfødelse etter ydmykelsene i freden i Versailles. Og troen på den sterkestes rett, på makten, ja etterhvert sågar krigen.

Quislings og Nasjonal Samlings fascisme var først og fremst bygd på hovedelementene i europeisk fascisme i mellomskrigstida, kampen mot det parlamentariske demokrati og mot den internasjonale arbeiderbevegelsen og bolsjevismen. I tillegg kommer et sterkt nasjonalistisk eller nasjonalromantisk preg, med dyrking av nasjonens storhetstid, det stolte og det store og det nordiske, og makten, styrken og kampen. Dyrking av eneren ga seg jo bl.a uttrykk i innføring av førerprinsipp og til en viss grad førerdyrkelse. Og som de fleste fascistisk bevegelser hadde de sine raseteorier, med dyrking av den nordiske og den ariske rasen, og mer eller mindre forakt for slaver, jøder og andre mørkhudete.

Det er viktig å lære av historia om norsk fascisme og om Vidkun Quisling. Det er jo ingen sjeldenhet hverken i Europa eller i USA , eller i andre verdensdeler for den saks skyld, at det vokser frem politiske bevegelser med sterkt fascistisk preg.

Fascisme har vært kalt det borgerlige samfunns revolusjonære bevegelse.
Det er ingen grunn til å tro den er endelig død.

Takk derfor til museumsfolk som er seg sitt formidlingsansvar bevisst.