SPILLET OM POLITISK TV-REKLAME.

Høyre og Frp har den siste tida forsøkt å fortelle oss at Norge bryter menneskerettighetene. Bakgrunnen er en dom i Haag der Pensjonistpartiet vant frem med at de hadde lov til å vise politiske TV-reklame. Begrunnelsen fra Domstolens side var at Pnp ellers ikke ville komme til orde i de vanlige media.

Vi som ser noe på politiske debatter på TV vet jo at det er rett at småpartier ikke slipper til. Det er jo de samme debattantene  som går igjen,- og det er jo “kryss i taket” om Miljøpartiet eller Pensjonistpartiet f.eks. slipper til.

Men Høyre og Frp har derfor greid å trekke den forunderlige konklusjon av dette, at også de bør få anledning til å vise  politisk TV-reklame. De sitter klar med filmene. Og de har satt en advokat på saken, sier de.

Jeg er ingen spesielt lovkyndig person, men jeg kan jo lese innenatt da. Og den advokaten kommer til å bli sittende lenge

Ettersom Giske tok det til etteretning, at småpartier som Pnp ikke kommer tilstrekkelig til orde i media, – så fikk han og regjeringa endra NRK-plakaten, slik at det skulle være et ansvar for NRK å slippe alle til. Noe som burde være sjølsagt med en allmenkringkaster. Og det er på ingen måte noe uvanlige “retningslinjer” for allmenkringkastere at de må sørge for å slippe til heile bredden i det politiske spekteret.

Men Kringkastingssjefen lot seg presse såpass av den politiske støyen fra høyresida, at han ikke greide å manne seg opp til å si klart og forståelig at småpartier nå skulle bli hørt i allmenkringkasteren vår. Jeg hadde den udelte fornøyelse å høre ham. Det var bare pinlig. Takk (Gud) for at vi har Trond Giske som ikke lar seg vippe av pinnen av slik tåketale og slik støy. Så nå har altså Frikanalen fått 10 millioner, slik at at småpartiene slipper til der i alle fall, sjøl om Kringkastingssjefen ikke finner det journalistisk interessant nok å dekke “slikt” i NRK.

At betalt TV-reklame nå er blitt en kampsak for de 2 høyrepartiene er jo ganske avslørende da. At den som kan stille på beina flest millioner, skal få en stor ekstrafordel i valgene, – det er i alle fall ikke noe demokratiet er tjent med.

KAMPROP FRA BAKEVJA.

Innlegg i Fædrelandsvennen.

I et leserinnlegg onsdag har Tore Olsen fra Flekkerøy et kamprop for “Bibelen og Sannheten”, og en liten gjestevisitt om at,  med den: “rødgrønne regjeringen vi nå dessverre har, går vår gamle kristne kulturarv til grunne .”

Tja, mon det, Olsen !

Det er rett at kristendommen står svakere i Norge nå enn tidligere. Men saken er nok mer komplisert enn at den rødgrønne regjeringa står bak dette komplottet.

Det er nemlig enda “verre” enn som så, -  det er det norske folk som står bak.

Sakte men sikkert er det nemlig færre av folket som tror. Og troen tar en annen, og ofte en mer romslig og mindre bombastisk form. Mange har nok tatt lærdom av 50 – 60 – 70 åras “obligatoriske”  kristendom her i landet. Det er nå ei gang slik at “tvang til tro er dårers tale.”

Det som nå skjer er ei tilpasning til ei mer realistisk og mindre autoritær holdning fra kristen-norges side. Ei tilpasning som riktignok ikke alltid kommer heilt frivillig, og som trenger noen små dytt dann og vann,-  som vi f.eks har sett med den nye ekteskapsloven.

Men fler og fler – også blant kristne – innser det rimelige i at ordninger endres, når de gir kristendommen urimelige særfordeler i forhold til andre livssyn. Som med forkynning og  religionsundervisninga i skolen, – og slik vi også har sett når det gjelder statskirkeordninga.

Og når samfunnet – og folket – nå ei gang utvikler seg slik,- sannsynligvis uavhengig av mulige regjeringsalternativer – må  man ha lov til å ha et begrunna håp om at Olsens kamprop fra Flekkerøya, mot rød-grønn regjering, og for “Bibelen og Sannheten,” og økt Israelsk kolonialisering, blir et rop for døve ører, eller i det minste for de litt mer døvhørte.

HVEM AVSKAFFER FATTIGDOMMEN ?

SV har måttet tåle mye pepper for sine ambisiøse utspill om at det var mulig å avskaffe fattigdommen. Opposisjonen svinger seg opp til de store høyder, her har de virkelig en sak hvor SV har lovet for mye, – og når de først er i gang med overdrivelsene og karikeringa  heter det at:  “det er en skam at SV ikke har gjort noe mot fattigdom, de som lovte så mye”. Ei slik tone har alle opposisjonspartiene etterhvert lagt seg til, vel vitende om at SV har vært med på å trappe opp innsatsen mot fattigdom til det flerdobbelte.

Mens det i 2006 blei brukt 533 millioner til å bekjempe fattigdom, bruker de rødgrønne i år nesten 3 milliarder. Og da har vi ikke tatt med de 2.1 milliardene som i år går med til å øke minstepensjonene. Disse blei ved et fellesløft i fjor økt med nesten 14 prosent, og skal i 2010 være på 2G, dvs. ca 140.00 kroner. I tillegg kommer økninger for unge uføre, attføring og rehabilitering. Fra i sommer er bostøtta økt med en milliard, og 50.000 flere får bostøtte. Kvalifiseringsprogrammet, hvor langtids sosialhjelpmottakere inngår kontrakt med NAV, omfatter nå 6000 personer. Disse får nå bortimot 12.000 kroner i måneden, i stedet for sosialhjelp. Og mens vi holder på med dette, så er høyresida mest opptatt av å diskutere om folk trygder seg altfor lett og om trygdene er for bedagelige.

Vi har retta opp de kuttene den forrige regjeringa gjorde på arbeidsledighetstrygda, med karensdager og feriepenger. Her var nok også den forrige regjeringas begrunnelse at de arbeidsledige hadde det for fett.

Vi har endra profilen både på formuesskatten og arveavgiften, slik at folk med lave og midlere inntekter betaler mye mindre eller ingenting, mens de som har høyere inntekter betaler mer. Noe som har skapt mye skrik og skrål hos høyrepartiene. Mer skatt til de rike og mindre til vanlige folk, nei se det vil de ikke ha.

Generelt er det slik at jo flere deler av livet som har  gode “fellesskapsløsninger”, jo lettere er det å leve for de som har dårligst økonomi. F.eks sørger studiefinansieringssystemet for at barn av “fattige” foreldre kan studere om de ønsker. Gratis skolebøker på Vidergående er en del av dette.  Kanskje er økt satsing på en god skole som ”får alle med”- noe av det viktigste i kampen for å fjerne sosiale forskjeller og fattigdom framover.

Alle får skikkelige og gratis helsetjenester her i landet. Høyresida presser stadig på for mer private helsetjenester. Se hvordan det er i land med stor andel private helsetjenester. Et morsomt og lærerikt eksempel er filmen “SICO” av Michael Moore.

Og – så må vi ikke glemme den viktige som har skjedd med Barnehagereformen. Nå får alle barnehageplass, og det til rimeliger satser. Tida med ventelister og høye priser er forbi!

Og slik kan jeg holde på. Kampen for å fjerne fattigdommen fortsetter. Den rødgrønne regjeringa er en garantist for det. De som nå roper høyest om svik, er de som sjøl ikke hadde økonomi til å gjøre noe da de satt i regjering. Da hadde de brukt så mye på skattelettelser at de ikke hadde råd til å gjøre noe med fattigdommen.

Men skrike og karikere i ettertid, det er de noen mestere til.

“SV VIL AVSKAFFE FATTIGDOMMEN I NORGE MED ET PENNESTRØK” ………………..

sa Kristin Halvorsen i valgkampen 2005, – fortelles vi stadig av medier og politikere.

Jeg synes det høres ut som en slags karikering. Og jeg tror egentlig ikke hun har sagt det slik. Jeg har derfor tatt meg bryet med å gå inn på nettets intervjuer med Kristin Halvorsen i 2005 for å se litt på hva hun sa og mente dengang. Jeg kan ikke sjekke alt, men hun forandrer jo sjølsagt ikke mening fra dag til dag.

Og det mest sentrale og representative jeg har funnet er Aftenpostens intervju med Halvorsen 31.3.05,- etter at det blei sannsynlig at SVs landsmøte ville vedta ei formulering om at : “fattigdommen skal avskaffes i neste stortingsperiode”.

På spørsmål om dette forslaget er realistisk svarer Halvorsen:

“Nei vi kommer aldri heilt i mål,……men det er viktig å ha noe å strebe etter, …..og noe å prioritere ut i fra”.

Hun opplyser at SV først og fremst vil avskaffe fattigdom i barnefamilier”. Og hun fortsetter: ” …….. vi vil ikke klare å avskaffe denne fattigdommen i løpet av perioden. Og når man forholder seg til en fattigdomsgrense som tar utgangspunkt i gjennomsnittsinntekter, vil jo alltid noen ligge under gjennomsnittet”.

“Men SV vil satse sterkt på et bredt spekter av tiltak for for at færrre skal føle fattigdommen på kroppen”.

Jeg synes dette er heilt greit og fornuftig sagt.

Så de som da mener at Kristin Halvorsen har dumma seg ut, og sagt at hun skal “avskaffe fattigdommen med et pennestrøk”,  de har bevisbyrden, og bør nå komme med kilden.

Velbekomme !

P.S.

Jeg leser nå i avisen at også Kristin Halvorsen etterlyser når hun skulle ha sagt dette……    Det betyr vel kanskje at debatten nå kan dreie seg over mot hvordan vi skal “avskaffe fattigdommen”, og ikke om hvor dumt Kristin Halvorsen “liksom” har uttalt seg.

D.S.

FANGEBEHANDLING OG MENNESKERETTIGHETER I USA

I USA er det nå 750 fanger pr. 100.000 innbyggere.  70 prosent av dem er ikke-hvite. En overveiende del av dem er fattige.              

Seriøse kommentatorer kaller dette et rase-og  klasse overgrep.

Antall innsatte i Norske fengsler er 59 pr. 100.000. Altså 1/13 – en trettendedel. Og verdensgjennomsnittet er på 1/5 av USAs.

Mange av de amerikanske fengslene er overfylte. I California er de statlige fengslene bygd for 83.000 fanger. Antall innsatte er 170.000. I mange amerikanske stater  er fengslene dessuten privatisert. Det er snart ikke den ting det ikke går an å tjene penger på i USA. Og også helsetilbudet i fengslene er det nå anledning til å privatisere eller “ outsource”. Effekten er sjølsagt minimalisering av helsetilbudet.

Volden i fengslene er et kapitel for seg sjøl. Voldelige gjengsystemer med overgrep er en gjenganger i Amnesty Internationals sider om USA.  20 prosent  av de innsatte er blitt seksuelt antastet fra medfanger eller voktere, – og 7 prosent av fangene rapporterer at de er blitt voldtatt i fengsel. Slik er overgrepene privatisert og ansvaret pulverisert.

Om myndighetene  i USA skulle få et annet syn på disse menneskenes rett til et menneskeverdig liv, så møter de motstand fra private fengselseiere og deres lobbyister, og fra utkantkommuner som har lukrative arbeidsplasser.  4,3 prosent av arbeidsstyrken i USA er nå ansatt eller innsatt. Som en hyggelig ekstragevinst registrerer mange små utkantkommuner at når fangebefolkningen telles med – de regnes som boende -  blir kommunen viktigere ved valg,- samtidig som de ikke blir plagd av de innsattes valgdeltagelse,- de er nemlig fratatt stemmeretten.

Lyspunktet – for noen – er at den økonomiske krisa har ført til debatt om man bør redusere antall henrettelser, ettersom de er dyre. Det er ikke bare giftsprøyta,- men heile systemet med appellmuligheter etc. som koster dyrt.

En ny undersøkelse fra California viser at statens utgifter til fengselsvesenet har vokst med 50 prosent det siste tiåret, og er nå 10 prosent av statens utgifter, det samme som brukes på høyere utdanning. Kostnaden kan øke med 8 milliarder dollar dersom California blir pålagt å følge et Federalt forslag om å bringe de håpløst dårlig helsetjenestene i fengslene opp til nasjonal standard.

KONKLUSJON

Dette systemet er umenneskelig og brutalt. Men, dersom man lager et samfunn hvor du er din egen lykkes smed, hvor det er din egen skyld om du taper, hvor alle er alles konkurrent, og hvor høk er over høk,- da gjør det sannsynligvis noe med forholdet mennesker i mellom og mellom enkeltmennesker og samfunnet. 

Kanskje fengselsystemet er et av de områdene hvor det amerikanske konkurranseorienterte markedssystemet får den tydeligste strykkarakteren. 

 

MENNESKERETTIGHETER OG MEDIER I USA – OG LATIN-AMERIKA .

 Om å sette dagsorden.

EL SALVADOR.                                                                                           

Venstresida vant valget i El Salvador i mars. Slik fikk endelig geriljabevegelsen FMLN den politiske makta mange år etter at de la ned våpnene i 1992, og valgte å fortsette kampen på den politiske arenaen. Makta har i mellomtida ligget hos det konservative partiet ARENA. Det har vært kjent for sine tette kontakter til dødsskvadroner, som jevnlig har rydda vekk fagforeningsfolk, studentaktivister ,- og for ikke å forglemme biskop Romero, som var et fyrtårn i kampen for de fattige og undertrykte.

Denne regjeringa var likevel støtta av USA, som i stedet for å aktivt  bekjempe menneskerettighetsbruddene har gitt millioner av dollar i støtte til regimet. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.

COLUMBIA                                                                                                                  

Noe av den samme fortellinga kan man fortelle om Columbia, – det landet i Latin-Amerika som har rekord i anntall barn som ikke får utdanning. Det landet i Latin-Amerika hvor det er farligst å være fagforeningsleder eller venstreorientert studentleder-eller politiker.  Samrøret mellom det konservative regjeringspartiet ARENA og paramilitære styrker avsløres jevnlig. Det fører ikke til noen mediestorm eller handelsblokade eller menneskerettighets-kommisjoner i FN. Snarere tvert om. Støtten fra USA er like stor.

Siden år  2000 har Columbia mottatt 6 milliarder dollar i støtte,- mest i militærhjelp. Og militærhjelpen gjør det også mulig for landet å føre en krigshissende politikk overfor sine naboland. Det har også umuliggjort en fredelig løsning på konflikten med geriljabevegelsen FARC. Columbia har “i alle år” vært USAs beste venn og hjelper i Latin-Amerika. Under normale forhold ville landet vært kalt en røverstat.                                                                

CUBA                                                                                                                                      

I forhold til disse landene er Cuba en fredsommelig og hyggelig plett. Landet forlot markedsøkonomien i 1959, og fikk USA på nakken nesten øyeblikkelig.  Og de har fått æren av å være “terroriststat” og en del av “ondskapens akse”. Sjøl om det er Cuba som har vært utsatt for terroristangrep fra USA og deres Latin-Amerikanske samarbeidspartneres side.

Det er ingen politiske drap på Cuba, ingen barn som sover ute, ingen som sulter. Cuba har valgt et annet politisk system. Nei, de har ingen privateide medier, men en masse organissasjonseide, – og de har ikke valg mellom forskjellige politiske partier, bare mellom enkeltpersoner.  Det kan sies mangt om det sjølsagt, men at det gjør landet til “en versting” når det gjelder menneskerettigheter, – det må man bo i “vesten” med dens helt spesielle privateide, kommersielle presse for å tro på.

Og de som har hørt referater fra den siste debatten i FNs hovedforsamling om den amerikanske blokaden, de har fått med seg den enorme populariteten Cuba nyter i resten av verden. Det er sjelden man hører hyllingsrop i FN, men her fikk Cuba det.

Vi er mange som er opptatt av menneskerettigheter som rett til utdanning, helsetjenester, mat, vann,  ytringer etc.etc. og som er opprørt over den skeive mediekrigens urimeligheter. Vi registrerer at det er rått parti. Det lønner seg til de grader å være på lag med USA. De eier det meste av det som finnes av internasjonale medieselskaper- og konsortier.  Og når det gjelder tilfellet Cuba og dets motstandere så betaler de godt også.                    

Samtidig ynder  de å fremstå som verdens fremste talsmenn for menneskerettighetene. 

Alle kan se at det ikke er sant. 

De er talsmenn for markedsøkonomi med tilliggende herligheter, som olje f.eks. Og alle land som har markedsøkonomi, er på deres lag, og under deres beskyttende vinger. Ethvert overgrep, eller brudd på menneskerettigheter, forsvinner ganske raskt fra medias førstesider dersom det skjer i et land som er venn med USA.                                                  

Det betyr vel egentlig, – at har du makt så har du rett!  Men, det er heldigvis mange som ikke aksepterer at det skal fortsette å være slik. 

CUBA ,- DAMENE I HVITT OG THE CUBAN FIVE.

Nylig viste NRK 2 OG NRK 1 en film om “DAMENE I HVITT” i Havana. Damene er slektninger til Cubanere som har vært fengsla siden 2003.  Amerikanerne – og også Amnesty Internasjonal – kaller disse for samvittighetsfanger. Cubanerne kaller dem “Leiesoldater for USA”,  ettersom de er dømt for å ha samarbeidd med amerikanerne, ha mottatt pengebeløp, og for noens vedkommende også ha støtta den amerikanske blokaden mot Cuba. Alt dette er forbudt etter Cubansk lov, ettersom USA i mange år har ført en krigsliknende politikk overfor Cuba. 

En normal samfunnskritisk opposisjon er nødvendig for ethvert samfunn, uansett politisk farge. Og kritisk samfunnsdebatt er sjølsagt ikke forbudt på Cuba. Men den tar nok andre former enn vi er vant til i vår fredelige del av verden, – og med våre kommersielle medier som skriker høyt og sensajonshungrigt kontinuerlig. I følge den informasjon jeg sitter inne med er det en levende debatt i de forskjellige mediene i landet. Og cubanerne er et velutdannet folk med stor innsikt og engasjement.  Men det er hevet over enhver tvil at den spesielle situasjonen med USA som fiendtligsinnet makt, som har som uttalt mål å fjerne styret på Cuba, – har lagt vansker i veien for kritisk debatt og åpenhet i landet.

Og det er dette bakteppet vi må ha for å forstå fengslinga av disse opposisjonelle. Konflikten toppet seg i 2003. Bush førte en krigersk retorikk. Og den daværende lederen av USAs Interessekontor i Havana, James Cason, reiste rundt på Cuba for å støtte, og å bygge opp opposisjonsgrupper mot styret på Cuba. Og i en periode i 2003 var det en reell frykt hos cubanske myndigheter for at USA skulle bruke uroen omkring flykapringene,  båtkapringene  og James Casons hektiske møtevirksomhet – som et påskudd til å angripe landet. 

USAs blokade og forfølgelse av Cuba er fordømt av et så godt som enstemmig FN gang på gang, og av domstolen i Haag. Den bryter et utall internasjonale lover og avtaler. I tillegg til den ødeleggende blokaden kommer alle de sabotasjeaksjoner  USA har utført mot Cuba, og den lettvinte og lemfeldige holdninga til væpna og krigerske eksilcubanske grupper i Miami som både planlegger og utfører sine aksjoner mot Cuba. Uten denne situasjonen ville det sivile samfunn og dets organisajoner på Cuba kunne utvikle seg normalt. Det er ikke vanskelig å observere at det nye Cuba,- Cuba etter Sovjetepoken,- signaliserer en ny og spennende åpenhet. Men USAs krigerske politikk hindrer normalisering. Dette påpeker også Amnesty Internasjonal.

Noen ganger lurer jeg på om vi heilt skjønner hva USAs truende politikk og provokasjoner dreier seg om.  Men tenk f.eks at den Russiske ambassadøren skulle reise rundt i landet vårt, arrangere møter med spesielle opposisjonelle grupper, forsyne dem med utstyr og penger,  slik at de kan sørge for at regjeringspartiene ikke vinner neste valg, – og gjerne med sverting av samfunnet vårt i internasjonale medier. Og tenk om de i tillegg gjør det i en “nesten- krigs situasjon” – på vegne av et land som har stått bak et militært angrep på oss og lovet at de skal sørge for å kaste styret i landet vårt, og fører en konfronterende og krigsliknende retorikk.  Vel,- poenget er at det er noe slikt cubanerne opplever dette som. Og det er nå engang slik at cubanerne har vedtatt lover mot slik virksomhet. Og jeg har forstått det slik at mange land har liknende lover for å “samarbeide med fiendtligsinnet fremmed makt”. Og disse fangene  som de hvite damene demonstrerer for er,- etter cubanernes utsagn,- dømt etter slike lover.

Og så, bare for å ta med det, – det svirrer mange tall om hvor mange slike samvittighetsfanger det er på Cuba, tusenvis eller bare hundrevis. Propaganda er nå ei gang propaganda. Men holder vi oss til observasjonene i Amnesty Internasjonals årsrapport fra 2008 så er det 62 som defineres som samvittighetsfanger på Cuba. Det er nok adskillig færre enn det er hos hovedanklageren USA.

Så kan man spørre seg hvorfor disse fangene på Cuba blir så viktige, og så sentrale i mange medier.  Mens USA greit kan leve med sine samvittighetsfanger, torturofre og brutale fengselssystem. Fort lest og fort glemt. Kanskje det bare har med at de fleste nyheter produseres og vinkles i USA eller hos deres nære venner (?) 

TILBUD FRA CUBA

Men  problemet med disse samvittighetsfangene lar seg løse. Raul Castro har i en tale i Brasil i desember, tilbudt seg å frigi alle de som USA kaller “politiske fanger” på Cuba. I bytte krever han å få løslatt de 5 cubanerne – THE CUBAN FIVE – som nå har sittet fengsla i 10 år i USA under til dels brutale soningsforhold. 

De fem er cubanske etteretningsagenter som var sendt til USA for å avsløre planlegging av terroraksjoner mot Cuba fra grupper av eksilcubanere i Miami. Så seint som i 1997 blei det sprengt bomber i 5 hoteller i Havana, så problemstillinga var aktuell nok. Men da Cubas etteretningsvesen i 1998 ga FBI detaljerte opplysninger om de kriminelle aktivitetene hos den eksicubanske mafiaen reagerte USAs myndigheter  -  ikke med å stoppe disse terrorgruppene,- men med å arrestere de 5 cubanerne. Og etter en rettsak av Kafkasks type ble de fem dømt til lange fenselstraffer. 3 fikk livstidsdommer og 2 fikk 15 og 19 år.

Men Barack Obama har nå fått et ærlig og utfordrene forslag på bordet sitt:

Følger han opp Raul Castros forslag om fangebytte vil spenninga mellom landene kunne dempes, og DAMENE I HVITT kan få sine ektefeller hjem eller til USA, – og Cubanerne kan få sine 5 helter hjem.

NY POLITIKK I AFGHANISTAN.

 

Den siste tids debatt, både internasjonalt og i Norge, delvis med utgangspunkt i erfaringer fra militære som har deltatt i krigen, – har vist at tida nå er moden for en ny politikk i Afghanistan.

De fleste er nå klar over at en vesentlig årsak til den negative utviklinga i landet er den svært agressive høyteknologiske  krigføringa i regi av den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom. En jakt på de såkalte restene av Taliban, som ikke tar hensyn til sivilbefolkninga, og som bryter krigens regler og sivilisert anstendighet med sine hemmelige fengsler, overgrep og tortur.

Etter år med “dementier” fra ledelsen i USA er den brutale torturpraksisen nå slått fast i Røde Kors rapporten den respekterte journalisten Mark Danner har skrevet om i New York Review of Books. 

Samtidig har amerikanerne pressa fram ei økende sammenblanding med  ISAFs (og Natos) stabiliseringsoppdrag, som i utgangspunktet var ment å skulle ha  en heilt annen  og fredsbyggende funksjon. Slik skal Europeiske soldater gjøres mer og mer medansvarlige.

Situasjonen er derfor blitt slik nå,- at bare dersom det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan avvikles, kan Norge konsentrere sin innsats på det sivile  området og styrke mulighetene for en politisk løsning. En løsning som innebærer at FN overtar ansvaret for  støtte til sikkerhet og stabilisering.

For å sikre ei fredelig utvikling i landet er det avgjørende at krigføringa fra USA og landets allierte i Afghanistan stanser. Det militære nærværet må avvikles i en gradvis prosess der  nasjonale demokratiske institusjoner tar kontroll på alle områder, med full råderett over egne ressurser – og uten fremmede militærbaser. 

Forutsetningene for å kunne bidra til en konstruktiv innsats i Afghanistan vil bedres hvis Norge ikke samtidig deltar i det store deler av folket nå oppfatter som fiendtlig krigføring.                                                                                          

Målet må være at Norge fortsetter sitt humanitære arbeid i Afghanistan,  og sitt sivile utviklingssamarbeid med afghanske myndigheter og med det afghanske sivilsamfunnet.   

Til en slik debatt må vi forvente at Siv og Erna kommer på banen med sin klippe, klippe. For dem er det nok at Nato har sagt vi skal delta. Men denne kritiske debatten foregår nå aktivt i de fleste europeiske land. Lysten til å delta i amerikanernes “krig mot terror”  kloden rundt forsvinner sakte men sikkert etter hvert som det viser seg at den skaper stadig nye “terrorister”, og romsligheten for brutale overgrep bare øker mot alle grupper som står på USAs berømmelige “Terrorliste” (tiltrådt av Siv Jensen, men ikke av den rød-grønne regjeringa)

 

 

 

 

BARACK OBAMA OG FRAMTIDAS CUBA.

 

USAs blokade av Cuba har nå vart i nesten 50 år, og er den lengste i moderne historie. Enkelte perioder med tøvær og dialog har vært kortvarige, – så har partene vært tilbake i skyttergravene igjen. Ikke rart at det både i USA, og i det eksilcubanske miljøet i Miami, – og på Cuba, – er en mer optimistisk stemning etter valget av Obama som president. Under valgkampen sa Obama at han gjerne kunne tenke seg å sette seg ned med Raul Castro for å finne løsninger som ville kunne forbedre forholdet mellom de to landene. Og i sitt valgprogram sa han at han vil tillate enhver form for reisevirksomhet mellom USA og Cuba, og også igjen åpne for  hjemsendelse av penger fra eksilcubanere til slektninger på Cuba. Dette oppfattes sjølsagt  positivt i miljøer som ønsker normalisering.  I tillegg vil han benytte  diplomati for å få regjeringa i Havana til å ta skritt  i retning demokrati, deriblant å løslate alle politiske fanger i landet,- det som cubanerne fastholder er amerikanernes kjøpte og betalte opposisjon. Men blir landene enige her vil USA ta skritt for å normalisere forholdet, og redusere blokaden. Og han har flertallet av det amerikanske folket med seg. En måling som AP står bak viser at 48 prosent er for å oppheve blokaden, mens 40 prosent er mot.

Men hvorfor har konflikten holdt seg så lenge?

USA har en historisk tradisjon for å blande seg inn i styresettet i Latin-Amerika, som den mektige fetteren i nord, som fylte tomrommet etter de spanske koloniherrene. Overfor Cuba kom det til uttrykk gjennom grunnlovstillegget Platt Amendment fra 1902, som ga landet en slags juridisk-politisk rett til å gripe inn overfor Cubanske regjeringer som ikke tjente USAs interesser. Mange er de eksemplene på “inngrep” i Latin- Amerikanske land, deriblandt Cuba, som moderne amerikanske politikere helst skulle ha sett ugjort. Alt for mange av disse landene har beholdt en undertrykkende føydal eller halvføydal samfunnsstruktur heilt til de nye sentrum-venstre regjerngene nå går løs på dem.

Det Cuba som Castro og revolusjonsbevegelsen gikk løs på var modent for fall.

Forskjellen mellom fattig og rik var stor. Store godseiere, eiendomsbesittere og amerikanske firmaer styrte økonomien, og forsynte seg av godene i et tett samarbeid med diktatoren Batista. Revolusjonen fikk derfor støtte av folket. Men,- det var ingen som visste hva slags revolusjon som skulle komme, – heller ikke de som gjennomførte den. Men  etterhvert som revolusjonen gjennomførte jordreform og nasjonalisering av utenlandske bedrifter, og USA stilte seg mer og mer avvisende til det nye regimet,- var det klart at cubanerne enten måtte gi opp forsøket på store samfunnsendringer og kontroll av økonomien, eller finne sin egen vei. På denne tida, i 1959, var den kalde krigen på noe av sitt kaldeste. Og sosiale bevegelser som rokka ved tradisjonelle samfunnsfundamenter blei raskt stempla som kommunistiske, og som en del av den store krigen mellom gode og onde. I 1960 innførte USA den økonomiske blokaden av Cuba, raskt etterfulgt av Latin-Amerika og store deler av den vestlige verden. Etter en kort periode med famling i et slags økonomiens ingenmannsland lærte cubanerne at det var umulig å overleve aleine. Og ettersom USA nå var åpenlyst fiendtlige, og åpent støtta væpna grupper og sabotasjeaksjoner for å styrte regimet, var det bare samarbeid med Sovjet som kunne redde den cubanske revolusjonen. Dette har i stor vært med på å forme revolusjonen og cubansk samfunnsliv.

Men den kalde krigen er over,

Sovjetsamveldet er borte. Og etter noen fryktelig vanskelige år for isolerte cubanerne, begynner livet på Cuba nå å finne sin nye form, i tett samarbeid med nye venner, først og fremst i Latin- Amerika. Og etter at Fidel Castro trakk seg tilbake på grunn av sykdom, speider mange etter tegn på endring, liberalsering eller tøvær. Speiderne er like mangfoldige som spørsmålene de stiller og forventningene de har.

Også cubanerne ønsker endringer. 

Det vet vi fordi det stadig gjennomføres nasjonale og internasjonale meningsmålinger på Cuba. Men ingenting tyder på at de vil ha tilbake det gamle samfunnet, eller den gamle overklassen som reiste fra Cuba etter revolusjonen, og som fører sin kaldkrigs-retorikk fra Miami. De vil ha en bedre levestandard og et åpnere samfunn og et lettere liv. Slik sett har den amerikanske blokaden nådd i alle fall ett av sine mål,- å skade cubansk økonomi så kraftig at folk rammes i hverdagslivet sitt. Over 500 milliarder kroner har blokaden kosta sier cubanerne i sine rapporter til FN. Og ettersom revolusjonens prioriteringer har vært grunnleggende goder som helse, utdanning, bolig og kultur,- er det for den enkelte cubaner hverdagens forbruksgoder som har vært hardest ramma av blokaden, sjøl om rimelig mat har vært sikra alle. I tillegg til den økonomiske sida av blokaden kommer masse andre virkninger på det cubanske samfunnet. USAs noe lemfeldige holdning til sabotasjeaksjoner mot Cuba, den intense propagandakrigen, og den åpenlyse støtte til forskjellige gruppers forsøk på å fjerne regimet, har umuliggjort ei naturlig utvikling av sosiale og politske institusjoner i landet.

Overvåking og kontroll blir naturlig nok viktig for et samfunn som stadig utsettes for sabotasjeaksjoner,- og hvor det pumpes inn millioner i forsøk på oppbygging av en politisk opposisjon, fra en fiendtlig nabostats side. 

Slutt fred !

Det viktigste for cubanerne er derfor at Obama nå signaliserer at han “slutter fred” med Cuba. Opphever blokaden og aksepterer at forming av det cubanske samfunnets institusjoner og hverdagsliv, er cubanernes egen sak. Gjennom en slik normaliseringsprosess vil vi få se den cubanske revolusjonen og det cubanske samfunnet slik cubanerne “egentlig” ønsker det. 

At det nå er viktig at  Obama signaliserer endringer i sin Cubapolitikk viser utviklinga i Latin-Amerika, hvor stadig flere land sier nei takk til USAs innflytelse. Og en viktig del av  kritikken går på USAs behandling av Cuba. Evo Morales i Bolivia har nettopp foreslått at landene i Latin-Amerika skal utvise USAs ambassadører til USA opphever blokaden av Cuba. 

I FN har verdenssamfunnet gang på gang fordømt blokaden, mot USAs og Israels stemmer. Så om Obama nå vil avslutte den arrogante amerikanske alenegangen,  da må blokaden oppheves.

FINANSKRISA I VERDEN – OG CUBA.

Den moderne globale kapitalismen har lenge vært fremstilt av sine iherdige talsmenn som svaret på de fattige lands problemer. Og fattige land har dyrka sin kaffe, te, kakao, roser og tulipaner for eksport,  og sendt sine mineraler eller olje til vestens og Kinas industrier. Det er her de har hatt konkurransemessige fortrinn, som det heter. Men med sterke stormakter og deres multinasjonale selskaper på den andre sida av forhandlingsbordet, har det dessverre alt for ofte bare blitt smuler igjen etter at prisnivåer og forretningsavtaler er ferdigforhandla.

Forskjellene mellom rike og fattige land barer øker. Det samme gjør forskjellene mellom fattige og rike innenfor de enkelte land.  (http://news.bbc.co.uk/go/pr/fr/-/2/hi/business/7681435.stm) Og nå kommer krisa som gjør alt enda verre for de som ikke har makt til å tilkjempe seg støttepakker fra regjeringene. 

Så kan man lure på hvorfor ikke Cuba, med sitt heilt særegne økonomiske system, blir en del av alternativdebatten for de som rammes, kanskje spesielt for fattige land som er hjelpeløse i de økonomiske stormaktenes og de globaliserte firmaenes spill.

Slik Cuba var ei gang. 

CUBA, ANNERLEDESLANDET.  

ET FATTIG LAND UTEN FATTIGE MENNESKER.

Cuba har en økonomi som er annerledes, og som burde være spennende for mange land.  De har en realøkonomi…..og såvidt jeg har forstått ingen finansøkonomi,- d.v.s ingen børs og ingen investorer.  Finansøkonomien har i markedsøkonomien som mål å kanalisere kapital til det som er mest lønnsomt. Samtidig er ulempen at den jevnlig blåses opp i “bobler” som på et eller annet tidspunkt sprekker, og så raseres arbeidsplasser,  pensjonsordninger og sparepenger. 

Det som er “mest lønnsomt” i denne finansøkonomien er også ganske tilfeldig. Det kan være bra, og det kan være dårlig. Nå har den i noen land i noen år skapt boliger, mange av dem spekulasjonsboliger i luksusklassen, ferieboliger,  industri-og serviseiendommer, biler og flatskjermer, ting og duppeditter og hverdagssløseri.  For ikke å snakke om at millionlønninger og opsjoner for lederskiktet er en av nissene på lasset. Endel av den moderne  markedsteorien er jo at økt privatforbruk er mer demokratisk enn høyt offentlig forbruk. Ja privat næringsliv har etterhvert sneket seg inn som en del av demokratidefinisjonen, som spesielt USA ynder å forfekte. Eksempelvis er det visstnok mer demokratisk at det i et samfunn anskaffes 100.000 tunge, dieseldrevne privateide SUVer, enn at folkevalgte organer beslutter å bruke vesentlige deler av samfunnsressursene til å utbygge jernbanenettet.

Skulle man ha styrt denne utviklinga ville man i mange land ha prioritert annerledes. Noen land trenger et primærhelsevesen fremfor flere luksusboliger. Noen land trenger elektrifisering eller bedre vannforsyning. Og noen trenger et breiere næringsgrunnlag, slik at sult og underernæring unngås. 

EN FOLKESTYRT ØKONOMI.

Fra sidelinja har jeg jo fulgt litt med på hvordan cubanerne gjør det. Mesteparten av de disponible ressursene i samfunnet disponeres av det offentlige. Bare en liten del går direkte til privat forbruk. Etter mine regnestykker må det være mindre enn 10 prosent av nasjonalproduktet. 

For 6- 7 år siden var både strømforsyninga og transportsektoren i krise, som et etterslep etter sammenbruddet i Øst-Europa, som sto for 75 prosent av Cubas handel. Og da vedtok man altså å bruke en stor del av samfunnets ressurser til å gå løs på disse oppgavene etter hvert som inntektene økte.  Alle vanlige lyspærer blei skifta ut med sparepærer. Ledningsnettet blei fornya. Elektrisk utstyr i hjemmene blei skifta ut med energieffektivt utstyr. Nye, energieffektive busser og tog blei innkjøpt. Infrastrukturen rusta opp. Og først nå har de beslutta å bygge ut en omfattende infrastruktur for mobilnettet. Og først nå kan forskjellige elektriske artikler kjøpes fritt.                                            

Ja, kanskje er det “tidsnok”………..                                                           

Og hovedpoenget er at etter som privatøkonomien bare er en liten del av de ressursene landet disponerer, blir det folkevalgte organer og planleggere som først og fremst former samfunnet. Det er ikke opp til tusenvis av hvemsomhelster å kjøpe seg bolig nummer 2, 3 eller 5, eller importere nye Mercedeser. Først og fremst fordi mesteparten av samfunnets ressurser er.. …….ja samfunnets, …..fellesskapets ressurser. 

KARL MARX ELLER JESUS ???

Etter Øst-Europas sammenbrudd var alt snakk om plan i økonomien død. Og også cubanerne hadde allerede midt på 80-tallet begynt å kritisere sine sovjetiske læremestre. Og fortsatt strever cubanerne med å få alle delene av økonomien til å fungere.  Men det gjør såvisst også markedsøkonomene. 

Resultatet av den cubanske økonomien er likevel imponerende. Dersom målet med et samfunns økonomi og vekst er å gi ALLE menneskene i samfunnet et godt liv, så er cubanerne kommet langt. 

Cubanerne har gratis barnehage, skole, universitet, helsetjenester, – nesten gratis hus og kulturtilbud. Og mat er subsidiert, slik at ingen skal sulte. For millioner av mennesker i verdens fattige land høres dette paradisisk ut. Det gjør det sikkert også for millioner av fattige mennesker i USA og endel andre rike land. Men jeg leser jo ganske ofte i avisene at cubanerne er veldig fattige, og at de lever for 1 dollar om dagen. Og det er jo “sant” sjøl om det er usant. Det er slik at lønna som hver enkelt cubaner får utbetalt tilsvarer 20 dollar eller deromkring i måneden. Resten av sannheten er jo at de i tillegg får alle de grunnleggende behov dekket av offentlige tjenester. Så når men ser bort i fra de såkalte “forbruksvarene”, som cubanerne har prioritert lavt, så er livet for en cubaner ikke så ulikt livet for mennesker vi kjenner her i vesten. 

Vel, de er jo forfulgt av USA,- og den økonomiske og politiske blokaden hemmer landet veldig, og har både skada økonomien og utviklinga av hverdagssamfunnet og den politiske friheten. 

Men midt i all propagandaen, så er Cuba det spennende Annerledeslandet. Og det er jo ingen tilfeldighet at fattige mennesker over heile verden heiser plakater med Che Guevara fremst i demonstrasjonstogene når de kjemper for forandringer og et anstendig liv, – ofte mot overmakt.  

At “vanlige folk” har tatt makta på Cuba,- at den gamle overklassen har flytta til USA og fører sin propagandakrig derfra,- og har brukt enorme ressurser på å stemple den cubanske modellen som diktatorisk og undertrykkende, det får vi nå bare ta til etteretning. 

Men jeg spør meg jo noen ganger, spesielt når jeg har vært på Cuba og sett hverdagslivet der. Hvem i all verden  har laget denne type “diktatur” ?                                

Det kan like gjerne være  Jesus som Che Guevara og  Karl Marx !

Og oppskriften kan like gjerne være henta fra Matteusevangeliet som fra Det Kommunistiske Manifest !!!